Misjon overfor flyktninger: Hva gjør vi i analfabetismens tid?

Stavanger Aftenblads redaktør, Solveig G. Sandelson, tok i forrige uke fram storslegga. Det var ikke Vladimir Putin og hans lakeier som havnet under redaktørens hellige vrede, men frivillige kristne som forkynte evangeliet om Jesus Kristus på grensen mellom Ukraina og Polen.

Redaktøren er opprørt over at hundrevis av flyktninger løfter hendene som respons på kall til omvendelse og finner Jesus.

Redaktøren mener misjonærene fra Christ of All Nations er arrogante, egoistiske og at dette er langt over alle støvleskaft, ja, hun får vondt i magen. Den garvede redaktøren konkluderer med at det hele er respektløst, uetisk og i beste fall steindumt.

Sandelson mener de kristne organisasjonene Awakening Europe og Christ of All Nations utnytter krigens gru til egen vinning. Sårbare mennesker på flukt må ikke forstyrres med evangeliet om frelse.

Sandelson hevder at evangelistene tilfredsstiller egne behov og egen samvittighet. Man skaper vekkelse, der sårbare ukrainere er uskyldige brikker i et spill.

De blir gjort til middel slik at evangelistene kan nå sine mål og triumfer. «De virker så sinnssykt opptatt av seg selv», sier redaktøren i et intervju i denne avisen.

Redaktøren gjør et stort nummer av at de fleste ukrainere allerede har et forhold til kristen tro, og at 90 prosent er medlemmer enten av den katolske eller ortodokse kirke. Er ikke dette godt nok, spør Sandelson retorisk.

Det ligger i alle kristnes interesser, evangeliske lutheranere som ortodokse, at det gode budskap blir forkynt. Om man har hørt det før og er frelst, blir man ikke fornærmet om man møter en bror som forkynner det en selv har satt sin lit til.

Det er forstemmende at Sandelson blir krenket på kristne ukraineres vegne, og fra sin trygge desk i Aftenbladets varme lokaler skal projisere sin virkelighet og diktere hva nødlidende ukrainere skal akseptere og finne seg i.

Jesu budskap om håp og frelse har alltid appellert mer til mennesker som kjenner nød og elendighet på kroppen. Livets realiteter blir unektelig mer livsnære ansikt til ansikt med livets endestasjon.

Jesus forteller selv lignelsen om kongesønnens bryllup. De rike, velfødde og travle avslo invitasjonen, de fattige og nødlidende grep den med begge hender. Få så dette klarere enn William og Catherine Booth (Frelsesarmeens grunnleggere, red.anm.). Deres prinsipp, «suppe, såpe og frelse», forandret livene til tusener av fattige og nødlidende.

Tar man på seg brillene til redaktøren står man igjen med to kyniske egoister som utnyttet undertrykkede fattige mennesker under den andre industrielle revolusjon for å tilfredsstille egne behov.

Våre vekkelser i Vesten er sekulære, de dekonstruerer og demonterer. Om man er våken eller «woke», ser man det ukrainerne selv ikke ser, der de står med foldede hender. Fra dette perspektivet ser man bare makt, egoisme og skjulte maktstrukturer.

Det man ikke har forstått, er at hele poenget med å se gjennom noe, er å se noe gjennom det. Det er godt at et vindu er gjennomsiktig, for da kan man nyte den nydelige hagen utenfor. Om man ser gjennom alt, blir alt gjennomsiktig.

Å se gjennom alle ting er som å ikke se. Når man ikke lenger har noen utsikt, ender man opp med en haug med kritiske spørsmål, men ingen svar. Man står tomhendt tilbake med sin egen vrede og ergrelse. Det ser ikke særlig pent ut.

En steindum advarsel til kristne

Med sitt innlegg blottlegger redaktøren, i den avis som i sin tid ble etablert av Lars Oftedal, en fullstendig analfabetisme overfor kjernen i den kristne tro og et særdeles fordomsfullt syn på kristen misjon.

Innlegget er på mange sett og vis et uttrykk for hvor fremmed evangeliet har blitt selv i beltespennen i bibelbeltet, og et nytt bevis på at den sekulære puritanismen er langt strengere og langt mer nådeløs enn det den pietistiske puritanismen på vestlandske bedehus noen gang har vært.

Når Sandelson hevder at det er ren og skjær egoisme som ligge bak misjonærenes initiativ, avdekker hun et perspektiv som får Luthers lære om det innkrøkte menneske til å se puslete ut.

Som kristne kan vi beklage oss over dette og tilføye et nytt tilskudd i en liste med bunnsolide endetidstegn som allerede er lang, men det er ikke særlig konstruktivt. Det vi bør gjøre, etter min mening er å reflektere litt over redaktørens utbrudd.

Helt fra begynnelsen har evangeliet blitt forkynt fra gater og torg til fattig og rik. Helt fra begynnelsen har dette budskapet vært like forstyrrende som det er radikalt. Snekkersønnen fra Nasaret var glad i noe vår tid ikke tåler: Imperativ. Gå! Følg meg! Vend om! Kom!

Hvorfor i all verden virker dette å være et nærmest ukjent fenomen for Aftenbladets kommentator, som heller anbefaler et sukk, en salmetekst og et blikk opp mot himmelen?

Har vi som kristne latt oss forlede til å privatisere noe som skulle vært offentlig? Hvorfor er kall til omvendelse i overfylte togkupeer i en krigssone blitt oppsiktsvekkende når det skulle vært en selvfølge? Har budskapet om synd og nåde druknet i godhets-festivaler, selvhjelpsteologi og kristen livsmestring? Har vi blitt så redde for høye terskler at man har mistet det sentrale av syne?

Evangeliet handler verken om medlemskap eller et forhold til kristen tro. Det handler om omvendelse, om å bli født på ny, håp og frelse. Det bør mane til ettertanke at våre omgivelser ikke ser ut til å forbinde oss med nettopp dette.

Kanskje er det på tide å i større grad løfte fram det man i skrivende stund gjør på grensen mellom Ukraina og Polen. Vi er nemlig kalt til å peke på og til å leve ut sannheten i en fallen verden. Vi skal være en profetrøst, et annerledes rike.

Kanskje gjør Aftenbladets redaktør oss en tjeneste når hun rister litt i oss.