Misjon – til frelse eller samfunnsendring?
Misjonskonferansen Agenda:UT signaliserer noe nytt. Konferansen var et bredt organisert økumenisk samarbeidstiltak. Etter mitt syn er avstanden i misjonsteologi mellom NKR og Norme så stor at det ikke er grunnlag for et slikt samarbeid.
I Stavanger og Sandnes ble det nylig arrangert en misjonskonferanse, Agenda:UT. Mottoet var «Sammen i misjon». Arrangører var Norges Kristne Råd (NKR) og Norsk råd for misjon og evangelisering (Norme). NKR representerer sammen med Mellomkirkelig Råd (MKR) en kirkeøkumenikk med nære bånd til Kirkenes Verdensråd (KV). Norme er en paraplyorganisasjon som omfatter 43 norske misjonsorganisasjoner. Den ble stiftet i 2001 som en sammenslutning av Norsk Misjonsråd, Den Evangeliske Allianse og Lausanne-bevegelsen i Norge. Norsk Misjonsråd vedtok i sin tid å stå utenfor Kirkenes Verdensråd av teologiske grunner. Både Alliansebevegelsen og Lausannebevegelsen har hittil holdt kritisk avstand til KV. Agenda:UT signaliserer noe nytt. Konferansen var et bredt organisert økumenisk samarbeidstiltak. Etter mitt syn er avstanden i misjonsteologi mellom NKR og Norme så stor at det ikke er grunnlag for et slikt samarbeid.
Les også: Misjon – Økumenikk og Den norske Kyrkja
Annonse
Together Towards Life (TTL) ble vedtatt av KV i fjor. Misjonsdokumentet understreker at Gud er livets Gud. Den Hellige Ånd omtales som livgiveren som ønsker å fornye hele skaperverket. Kirkene er kalt til å motstå alle livsødeleggende krefter. De skal bekjempe markedsøkonomien, frigjøre undertrykte, fremme rettferdighet, skape fred, verne om natur og miljø og «transformere maktstrukturer». Kirke og misjon kan ikke skilles, kan vi lese. Misjon og økumenikk hører sammen. Målet er integrasjon og samarbeid. Derfor ønsker KV nært samarbeid med alliansebevegelsen og Lausanne-bevegelsen. TTL bruker bibelske begreper som vekker positiv gjenklang i evangeliske kretser. Men ordene er satt inn i en ny misjonstenkning som avviker mye fra klassisk evangelisk misjonsteologi. KV ønsker også samarbeid med ulike kulturer og religioner. Det kulturelle mangfold er en Åndens gave for å utdype forståelsen for hverandres tro. Guds Ånd kan finnes i alle kulturer som bekrefter livet. Disse må betraktes som partnere i misjon, ikke som «objekter» for misjon, kan vi lese.
Verdensevangelisering eller verdenstransformasjon? (VEV) er en erklæring som ble vedtatt ved en misjonsteologisk konferanse nær Tübingen i Tyskland i fjor. Arrangør var International Christian Network (ICN), der Ulrich Ruess og Peter Beyerhaus er ledere. VEV er et skarpt oppgjør med misjonsteologien i KV. Helt siden KVs generalforsamling i New Delhi 1961 har misjonstenkningen stått under innflytelse av sekulær økumenikk og politiske ideologier. Det tales om en «holistisk» eller «inkarnatorisk» misjonsforståelse. Dette innebærer at alt som kirken gjør – enten det er forkynnelse, sosialt og politisk engasjement eller dialog med andre religioner – er del av kirkens totale oppdrag. Transformasjon er i ferd med å bli et nøkkelbegrep. Det brukes om å endre sosiale og politiske strukturer og forberede Guds rike på jorda. Men misjonens oppgave er ikke å frembringe Guds rike gjennom sosial og politisk innsats. Jesus sa: «Mitt rike er ikke av denne verden.»
VEV viser til at KV vil at Bibelen skal tolkes «kontekstuelt». Det betyr at leserens sosiale og politiske situasjon gjøres til nøkkel for forståelse av teksten. Slik får mennesket med dets problemer oppmerksomhet fremfor Guds frelseshandlinger. Jesus blir fremstilt som misjonens tjenende forbilde i møte med menneskets sosiale nød. Men dersom «Kristus for oss» blir erstattet med «La oss gjøre som Kristus», kan resultatet bli at kirke og misjon endrer fokus og ressursbruk fra evangelisering og kirkeplanting til sosiale og politiske prosjekter. VEV slår fast at misjonen har et diakonalt ansvar. Kristne skal tjene sine medmennesker. Omvendelsen skal vise seg i frukter. Et liv i Kristi etterfølgelse har også sosiale, etiske og strukturelle konsekvenser. Men VEV anbefaler Luthers toregimentslære som skjelner mellom kirkens og statens oppgaver.
Misjon – Guds redningsaksjon er tittelen på en bok som inneholder foredragene fra en misjonskonferanse for ungdom på Fjellhaug i 1972. Carl Fr. Wisløff og Peter Beyerhaus var hovedtalere. Vår dypeste nød er Gud, sa Wisløff. Vi er Guds falne skapninger som for våre synders skyld er under hans rettferdige vrede og dom. Og denne vrede må vi frelses fra, om ikke vi skal gå fortapt. Guds redningsaksjon er at han sendte sin Sønn som bar straffen i vårt sted. Ved troen på Kristus kan vi bli rettferdiggjort for Gud. Dette skal misjonen bære bud om. Wisløff viste til at Gud har to forskjellige gjerninger han vil ha utført i verden. Han vil holde samfunnet oppe, og en kristen har her ansvar som samfunnsmedlem – innen det verdslige regimentet. Misjon er å stå i forlikelsens tjeneste, forkynne evangeliet og øve barmhjertighet – innen det åndelige regimentet. Peter Beyerhaus tok på konferansen et grundig oppgjør med KVs misjonstenkning. Boka formidler en bibelsk misjonsteologi som det fortsatt er viktig å holde fast ved!
Cape Town-erklæringen til Lausannebevegelsen (2010) fastholder at vi står under Guds rettferdige dom i vår synd og vårt opprør. Uten Kristus er vi uten håp. Evangelisering uten disippelgjøring eller vekkelse uten radikal lydighet mot Kristi befalinger, er ikke bare mangelfulle, men farlige, kan vi lese. Samtidig finnes her formuleringer som røper innflytelse fra KV-inspirert misjonstenkning. VEVs advarsel til evangelikale kristne om ikke å la seg avspore, er derfor berettiget.
Agenda:UT hadde invitert MF-lærer Roar Fotland til å sammenlikne misjonsdokumenter fra KV og Lausannebevegelsen. Han har rett i at de har nærmet seg hverandre. Men både Rolf Kjøde og Lars Dahle pekte på vesentlige ulikheter. Kjetil Aano, tidligere leder av MKR, gikk sterkt inn for å fortsette brobyggingen mellom KV og allianseøkumenikken. Men det er naivt å overse grunnleggende motsetninger. Knut Refsdal, generalsekretær i NKR, skrev i tilknytning til konferansen en artikkel i Vårt Land (31/10) med den talende overskriften «Fra hedningers nød til rettferdighet». Den avspeiler en fokusforskyvning i misjonstenkningen. I Refsdals artikkel i Dagen (31/10) er det bare omsorgen for skaperverket som står i fokus. Klimaendringene er en nødmelding fra skaperverket, og kirkene må bidra til klimarettferdighet, kan vi lese. Omsorg for at mennesker må bli frelst, kan ikke spores i artikkelen.
La oss være realistiske. Den norske kirke har i stor grad fjernet seg fra bibelsk kristendom. Mer enn noen gang trenger vi frie og uavhengige misjonsorganisasjoner som er i stand til å drive misjon på bibelsk grunn. Norme har intet å vinne på å inngå et organisert samarbeid med NKR. Arrangementer som Agenda:UT gir ikke anledning til oppgjør med ubibelsk misjonstenkning. Tvert imot. KV oppnår en legitimert innflytelse på norsk misjon. Oppslutningen om Agenda:UT var mye dårligere enn forventet. Også dette bør Norme ta som tegn på at et slikt samarbeidsprosjekt ikke bør gjentas.
