Misjon, urfolk og språk

Å høre evangeliet på sitt eget språk, kan være frigjørende. Som ung student besøkte jeg det som den gang het Santalmisjonen og deres arbeid i Ecuador i Sør-Amerika. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk, var viktigheten av språk.

For urfolket Quechua i Andesfjellene var det svært viktig, og kanskje også overraskende, at norske misjonærer tok seg bryet med å lære deres språk. Og at Radio La Voz de Ingapirca sendte på deres eget språk; helse- og jordbruksinformasjon, kultur, og kristen undervisning med fortellinger fra Bibelen.

Fra å bli sparket etter, og bli kalt «bikkje», var dette nye holdninger, i Jesu ånd. Og jeg vil si; misjon på sitt beste.

Jeg har siden opplevd hvordan språklæring i seg selv er misjon også flere andre steder. I Botswana har Wycliffes misjonærer nedtegnet San-folkets nharo-språk, og slik bevart både viktig kultur for ettertiden, og skapt en bro for evangeliet.

Teolog vil ha professor i samisk åndelighet

«Nå er vi også mennesker!» Jeg husker fremdeles denne setningen og hvordan eget nedtegnet språk og verdighet, på det sterkeste henger sammen. San-folket ble tidligere kalt buskmenn, utsatt for overgrep og til og med jaktet på av hvite godseiere(!).

På Madagaskar har også misjonærer spilt en viktig rolle med å nedtegne språk. Otto Christian Dahl, far av min lærer Øyvind Dahl, var en norsk misjonær og internasjonalt anerkjent forsker på gassisk kultur, historie og språk. Denne kunnskapen har gitt verdifulle bidrag til byggingen av gassisk identitet som også ble viktig for kirkelivets utvikling.

I Den norske kirke er rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen for samer, kvener og norskfinner viktig. Den handler også i stor grad om språk og tar et oppgjør med fornorskingspolitikken. Å frarøve noen morsmålet er et grovt angrep på identitet og kulturell tilhørighet. Å tvinge barn til å bruke norsk språk med den hensikt å få dem til å glemme og fornekte sin opprinnelse, har påført mange sår, skam og uhelse.

Hovedbildet er at fram til slutten av 1800- tallet bidro kirken indirekte og noe motvillig til den statlige fornorskingen, men etter århundreskiftet ble kirken en aktiv støttespiller. Kirken var statskirke under hele fornorskningsperioden, noe som gjør det problematisk og vanskelig å skille ut et selvstendig kirkelig ansvar. Samtidig bærer kirken, gjennom prester og biskopers embetsutførelse, menighetsliv og forkynnelse, utvilsomt et eget ansvar.

Landet der de kristne ikke kan berøres

Kirken bidro til fornorskingen gjennom å fremme norsk som språk i skolen og i menighetslivet, drive internatskoler i samarbeid med kristne organisasjoner, og mye mer. Men kirkens rolle var også tvetydig, sier rapporten. Det lutherske prinsippet om å forkynne på morsmålet veide tyngst for mange. Læstadianske menigheter kunne fungere som trygge fristeder for samisk, og flere diakonale tiltak har vært viktige.

Til tross for noen slike lyspunkter, bærer vår gamle «statskirke» et ansvar for dette mørke lange kapittelet i vår historie. Noen viktige skritt tas:

I dag har Den norske kirke et eget Samisk kirkeråd. I mange kirker rundt omkring i landet lyses velsignelsen og bes Fadervår på samisk og det er utgitt en egen bok med salmer på kvensk. Hele Bibelen kom på nordsamisk i 2019, og om noen år er den oversatt også til lulesamisk.

Eget hjertespråk er avgjørende.