Frispark
Misjonær i presteklær
- Skal jeg bli misjonær?
Det lurte jeg på i mange år. Sommer etter sommer satt jeg i møtesalen på Havglimt leirsted med sand mellom tærne og salt i håret og hørte misjonærene fortelle.
Annonse
Jeg kjente det krible inni meg: Denne bevegelsen ville jeg være med i! Jesu misjonsbefaling til disiplene kjentes som et dypt personlig kall til akkurat meg.
Innimellom krabbefisking og fnising og kioskhandling pugget jeg typisk til leirmerke. Et av kravene var å lære sangen: «Din rikssak, Jesus, være skal min største herlighet».
Tenk at vi skulle lære den! Språket var gammelmodig og svulstig. Men sangen satte ord på det jeg følte: Jeg var helt klar for å dra dit Gud ville ha meg.
- Du må huske på at det trengs folk i kirka i Norge også, sa min høyt elskede mormor nøkternt. Jeg ble oppbrakt: Skulle jeg velge et komfortabelt liv her hjemme fremfor å følge Guds kall?
Etter hvert måtte jeg ta mange valg: Hva skulle jeg utdanne meg til? Og så: Hvilke stillinger skulle jeg søke når jeg en gang ble ferdig med teologistudiet? Jeg grublet og ba og snakket med folk jeg hadde tillit til.
Det ble aldri til at jeg reiste til et annet land med yrkestittel «misjonær». Kjæresten min fikk jobb i Kristiansand, og da vi giftet oss, ble jeg sørlending igjen etter noen år i Oslo og utlandet.
Var det trygghetssøkeren i meg som vant over den idealistiske jesusetterfølgeren? Eller var det nettopp Norge Gud kalte meg til?
Hadde mormor truffet spikeren på hodet med kommentaren sin? Så hun klarere enn meg hvordan sekulariseringen i Vesten var i ferd med å gjøre Europa til misjonsmark igjen?
Annonse
I det ytre skiller min prestehverdag seg tydelig fra det stereotype bildet av en misjonærhverdag: Ingen landrover som setter seg fast på sølete veier, ingen landsbykirke med bølgeblikktak, lite synlig materiell nød.
Men mange av utfordringene er de samme, uansett hvor man befinner seg geografisk: Å bygge relasjon og tillit. Å være stolt av den skatten man forvalter, og å elske og respektere de menneskene man vil dele den med.
Å fortelle om Jesus på en måte som berører og begeistrer. Å slipe av seg klisjéene og snakke så det gir mening for folk – hvilken forskjell gjør det egentlig om man tror på Gud?
Å bli en del av lokalsamfunnet, samarbeide med alle gode krefter og bidra til positive endringer. Å bygge fellesskap hvor troen får vokse og modnes i mennesker, og ha et våkent øye for hvilke mennesker som passer til hvilke oppgaver.
A propos sølete veier: I den første kristne tiden var det noen infrastrukturelle forhold i Romerriket som gjorde at evangeliet kunne spre seg så raskt: Skikkelige veier, åpne landegrenser, felles språk, relativt fredfulle tider og synagoger i nær sagt hver by.
Hvis vi skal trekke paralleller til vår tid, er det lett å tenke på internett og sosiale medier, og dette gir fantastiske muligheter, men i dag vil jeg skrive om betydningen av at det finnes prester spredt utover hele landet.
Å være prest i en folkekirke er en ganske unik plattform. Presten har som oftest kontakt med alle generasjoner og alle slags mennesker. Fra barnehagebarna som putter hånda i mi når de er på kirkebesøk, til de gamle som ligger på det siste.
Fra dem som strever med økonomi og relasjoner og psykisk helse, til de velkledde overskuddsmenneskene. Folk åpner hjemmene sine. De åpner seg. Og ingen synes det er rart at jeg snakker om Jesus.
Annonse
Rollen i seg selv åpner dører. Om man får nåde til å fylle rollen med godt innhold, kan hjertene åpne seg også.
Da jeg ble ordinert til prest i 2004, kunne søkerlistene til prestestillinger være lange. Utviklingen de siste årene har vært dramatisk. Til og med i bispedømmer som Oslo og Agder og Telemark er rekrutteringssituasjonen bekymringsfull. Jeg skulle ønske at mange flere fikk øynene opp for hvilke fantastiske muligheter som ligger i det å være prest!
Har du en misjonær i magen? Velkommen som prest i Den norske kirke!
