Misjonsarbeid til en høy pris

Israelsmisjonen har hatt utsendinger og støttet et misjons- og diakoniarbeid i flere land i Øst-Europa over mange tiår. Det siste halvannet året har vært særdeles krevende. Men også det siste tiåret av 1800-tallet krevde store offer fra utsendingene. Perioden mellom de to verdenskrigene på samme måte. Noen kunne også stå på post gjennom forferdelsene da andre verdenskrig raste.

Jesustroende jøde fra Bucuresti

Fru Lydia Feinstein (født Spoerri) opplevde at hennes jødiske ektemann Isaac ble tatt og endte sine dager sommeren 1941. Datoen var 29. juni, i den rumenske byen Jassy (Iasi nå).

Lydia var født i 1894 i Lausanne i Sveits. Hun kom i 1922 til Romania. Den engelske «Anglican Church Mission to the Jews» hadde to skoler for jenter i Bucuresti. Lydia skulle undervise ved disse.

I 1928 ble hun gift med Isaac Feinstein (1904–41), en Jesustroende jøde fra Bucuresti. Etter noe utdanning ble Isaac Feinstein midlertidig knyttet til Israelsmisjonen fra 1929, og fast ansatt fra 1932. Begge var musikalske og spilte og sang sammen. De var plassert i Galatz fram til 1938, og fra da av i Jassy der misjonen hadde tatt opp et arbeid.

Sammen med noen norske misjonærer fikk de stå i et rikt arbeid mellom jøder og andre folk, i disse byene, hele perioden fram til andre verdenskrigen brøt ut. Ja, i en viss grad også etter at den brøt ut.

Arbeidet var rikt i den forstand at de fikk bety mye for dem de virket blant. Men også ytterst krevende, ja, i perioder livsfarlig. Isaac Feinstein kalles ofte for Israelsmisjonens martyr.

Da han ble drept sommeren 1941, satt fru Lydia igjen alene med ansvaret for seks barn; Benjamin, Daniel, Gabrielle, Miriam, Ruth og Theophil. Den minste var bare to år gammel.

Krigssommeren 1941

Juni 1941 var mer enn spennende. Krigen brøt ut mellom Romania som ble styrt av et nazivennlig regime, og Sovjetunionen. Da anbefalte selveste Richard Wurmbrand at jødiske Isaac i det minste burde dra til Bucuresti.

Der ville han være noe mer trygg enn i Jassy. Men Feinstein kunne ikke. Han måtte være der sammen med menigheten og familien.

I disse dagene i siste delen av juni 1941 ble Jassy beskutt av sovjetisk artilleri. Familien oppholdt seg for det meste i kjelleren, som var noenlunde trygg om bomber skulle ramme huset.

De to minste barna holdt humøret oppe, fordi de ikke forsto hva som skjedde. Men de store barna gråt og var redde. Det var Lydia også. Livredd!

Skiltet ble tatt ned

Faren gikk litt opp og ned, dels for å se hva som skjedde på åpen gate, og hjelpe der han kunne. Dels for å hente ned mat fra kjøkkenet oppe, og dels fordi han var plaget av malaria denne perioden.

Søster Olga Olaussen var også i byen, og hjalp som best hun kunne. Men hun arbeidet ved sykehuset i byen, og der kom det stadig inn nye skadde mennesker. Det var mer enn krevende for henne å skulle bevege seg i byen og hjelpe til begge steder.

Men natt til søndag 29. juni gikk hun og Isaac opp fra kjelleren og skrudde ned skiltet som sto på veggen: Misiuna Norvegiane pentru Israel (Norsk misjon blant Israel). De forsto hvor farlig det var at dette skulle henge på huset.

Tidlig samme søndag morgen kom en venn av Isaac og sa at han måtte komme seg vekk snarest. Det var planer om å arrestere eller drepe alle jøder. Men det kunne han ikke. Da ville han ikke minst sette kona og barna i livsfare.

Katastrofen var et faktum. Både tyskere og nazisympatiserende rumenere gikk løs på jødene i Jassy. De fikk skylden fordi tyskerne og rumenerne ikke greide å slå seg gjennom den sovjetiske fronten, slik de hadde tenkt.

I løpet av et par dager ble mellom 11.000 og 12.000 jøder drept. Mange ble drept der og da, og mange ble fraktet vekk i kuvogner, og døde enten i kuvognene eller da de kom fram til tilintetgjørelsesleirene.

Isaac Feinstein ble utkommandert og kjeppjaget fra skjulestedet og inn i de ventende kuvognene, etter at de hadde truet ham med en pistol rettet mot hodet. Han og Lydia så hverandre aldri igjen.

– De timene som nå fulgte, var forferdelige og endeløst lange, skrev hun. Barna skjønte ikke hvorfor faren deres forsvant, og heller ikke at han ikke kom tilbake. Og hva skulle Lydia si til dem?

I dagene som kom, stilnet bomberegnet av, heldigvis. Men vanskelighetene for mor og seks barn var uoverkommelige.

Hvordan skaffe mat, eller rettere; penger til å kjøpe mat? Hun fikk etter hvert noen undervisningstimer som ga litt inntekter. Og gode venner hjalp med både matvarer og klær til barna.

Ansikt som en engel

Det gikk flere måneder etter at Isaac forsvant før Lydia og barna fikk høre noe sikkert om hva som hadde skjedd. Men i slutten av september 1941 kom to menn på besøk.

Disse hadde vært med på møtene i menigheten tidligere og var dermed folk Lydia kunne ha tillit til. De fortalte følgende:

Det var noen ganske få – seks stykker – som hadde overlevd inne i kuvognen, på vei til tilintetgjørelsesleirene. De seks overlevende kunne fortelle hva som hadde skjedd, og bevitne at Lydias kjære mann, Isaac, var blant de døde.

Men han døde ikke som de andre. Han ba og sang salmer helt til det ikke var pust igjen i ham. Ansiktet hans var som en engels, fortalte de.

De seks overlevde trolig fordi de mistet bevisstheten nokså fort, og fordi de ble liggende slik at ikke altfor mange døde kropper ble liggende oppå dem, og at de dermed ikke ble klemt i hjel.

Da toget gjorde et stopp et stykke nord for Jassy, ved Podu-Yloaiei over grensen til Moldova, ramlet mange lik ut; og også de seks som fortsatt altså levde. Etter å ha gispet etter pusten litt, kviknet de til.

Etter en stund fikk de litt vann, og så fort de var i stand til det, ble de satt til å begrave alle de døde fra den samme vognen i en massegrav. Men Isaac Feinstein fikk sin egen grav, fortalte de seks.

Tilbake til Sveits

Lydia og barna klorte seg fast i Jassy, og klarte å komme seg gjennom vinteren 1941–42. De seks mennene ble stevnet som vitner i en rettssak et stykke ut i 1942.

Der fortalte de historien om dødsferden i kuvognene, hvordan de selv overlevde, og at Isaac var blant de døde. På dette grunnlaget fikk fru Feinstein en dødsattest for mannen; og med denne i hånden ble det mulig for henne og barna å søke om innreisetillatelse til Sveits, der hun slo seg ned i oktober 1942 og ble boende resten av livet.

Da familien på sju kom tilbake til Sveits, var det flere familiemedlemmer som hjalp til med losji og omsorg. De seks barna bodde den første tiden derfor bare i perioder sammen med moren.

Vesle Theophil ble for eksempel «midlertidig adoptert» av onkel med samme navn. Onkel Theophil var rektor ved universitetet i Zürich. Etter en tid fikk Lydia sin egen bolig i Spiez ved Thunersjøen, med de mektige Alpene i bakgrunnen. Men død og sorg fulgte med familien også i Sveits. To av de seks barna døde før de ble voksne.

Lydia begynte i 1943 å skrive dagbok – på tysk kalt «Dankheft». Ett viktig mål med denne var å alltid lete etter noe hun kunne takke Gud for. Det var ikke alltid like enkelt.

Det var perioder da dagboken ble liggende stille. De siste notatene gjorde hun da hun var 83 år gammel, i 1977.

I 1969 fikk misjonsvennene se og hilse på henne, som betalte en så høy pris for tjenesten i misjonen. Da var hun æresgjest ved sommerens landsmøte. Lydia døde høsten 1984, 90 år gammel.