Misjonskirken i Oslo har glemt den aller farligste risikoen

«Den homoliberale samlivsteologien er på vei til en frimenighet nær deg», skrev vi på lederplass her i Dagen i 2017. Det var samme år som Den norske kirke hadde vedtatt sin liturgi for vigsel av likekjønnede par, og vi mente det bare var et tidsspørsmål før dette tankegodset også for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i Frikirke-Norge.

Den gangen kunne vi ikke vite akkurat hvilken enkeltmenighet som først ville slå inn på samme teologiske frafallsvei som den lutherske majoritetskirken i Norge. Men etter nyheten om at lederskapet i Oslo Misjonskirke Betlehem foreslår å anerkjenne homofilt samliv, så har vi en mistanke om hvem det kan være.

Denne Oslo-menigheten er nominelt sett den største i Misjonskirken Norge, trossamfunnet som tidligere gikk under navnet Det Norske Misjonsforbund. Lokalmenigheten har røtter tilbake til 1870-tallet, men det var i forbindelse med den store Mangs-vekkelsen i mellomkrigstiden at forsamlingen virkelig vokste og ble dominerende innenfor sitt trossamfunn. På et tidspunkt skal hvert fjerde medlem i Misjonsforbundet ha tilhørt Betlehem i Oslo.

Så toneangivende er menigheten på ingen måte i dag. Trossamfunnets ekspansjon har de siste årene først og fremst skjedd på Sørlandet. Men Betlehem er likevel fortsatt en sentral aktør i sin sammenheng og signalene derfra vil uten tvil skape debatt også i resten av Misjonskirken Norge.

Lederskapet i Oslo-menigheten har kommet frem til at det er tre samlivsformer som de i dokumentet velger å karakterisere som «gode». I tillegg til ekteskap og enslig stand plasserer de også det de kaller «likekjønnet troskap» i denne kategorien. Enhver som lever i en av disse tre formene for samliv kan inneha alle lederskapsposisjoner i menigheten.

Her er Oslo Misjonskirkes omstridte samlivsdokument «Leve Sammen»

Pastor Erik Andreassen forteller til Dagen at initiativet til å revurdere synet på homofilt samliv kom etter at lederskapet foretok en såkalt SWOT-analyse, en systematisk vurdering der man blant annet forsøker å identifisere ulike risikofaktorer i en virksomhet. En av risikoene de sier de identifiserte, var en mulig konflikt på grunn av teologisk uenighet i samlivsspørsmål. De ønsket å være i forkant og utarbeidet derfor det nye dokumentet om homofilt samliv som de nå har sendt ut til endelig vurdering og avgjørelse i menigheten.

Den striden er vi ganske så sikker på at de nå uansett kommer til å få. Samtidig mener vi lederskapet har glemt å tenke på det som er den aller farligste risikoen for de som er satt til å ha tilsyn med en kristen menighet: Å sette seg over Guds ord og dermed over Gud selv.

For i dokumentet innrømmer lederskapet at «bibeltekstene som omhandler seksuelle handlinger mellom likekjønnede er uten tvil sterkt fordømmende». Og de skriver at de ikke vil «benekte dette eller forsøke å påstå at de egentlig handler om fenomen de ikke benevner».

I lys av en slik erkjennelse blir lederskapets konklusjon angående en anerkjennelse av homofilt samliv som «godt» enda mer alvorlig. For det de da i praksis uttrykker, er at de er klar over hva disse bibeltekstene sier, men at de velger å ikke bry seg om det. Eller eventuelt de ikke lenger ønsker å ha Bibelen som høyeste autoritet for kristen tro, lære og liv, i hvert fall ikke på dette spesifikke området.

Og det er alvorlig for en kristen leder.