Misjonsorganisasjonen som gikk konk?
Kjære normisjonsvenner. La ikke det som skjer nå gjøre oss sinte eller resignerte.
Forrige uke hørte jeg for første gang ordet konkurs nevnt i sammenheng med en misjonsorganisasjon. Normisjon, mitt hjem, er det som denne gangen skaper overskrifter med store røde tall i regnskapet. Det er ikke først gang det skjer for hverken Normisjon eller andre misjonsorganisasjoner, men denne gangen er det så alvorlig at det måtte forsikres om at man ikke skal gå konkurs.
Norge sendte lenge flest misjonærer i verden i forhold til folketall, så fant vi olje. Hva skjedde? I 1990, leste jeg nylig, var vi fremdeles landet som sendte flest misjonærer. I år 2000 skrev VG at en av fire norske misjonærer var borte det siste tiåret. Siden har tallet sunket videre, før det de siste årene synes å ha flatet ut.
Annonse
Leder for UIO i Norge, Andreas Nordli, kommenterte i januar Digni og Normes årlige statistiske oversikt over norske misjonsorganisasjoners arbeid. Han blogger: «Er strategiske årsaker den egentlige grunnen til nedgangen? Eller finnes det dypereliggende forklaringer? Er den reelle årsaken til nedgangen i antall norske misjonærer egentlig et uttrykk for den åndelige situasjonen landet vårt befinner seg i?»
Jeg husker jeg for en del år siden hørte om en gammel misjonskvinne, fra Vestlandet tror jeg. Hele livet hadde hun gitt alt for misjonen og familien. Hun hadde ikke brukt mye på seg selv, men hadde arbeidet, bedt og gitt for at misjonsarbeid i inn og utland skulle fortsette. Noen fant ut at denne damen burde hedres. En nydelig idé – for vi skal kappes i å hedre hverandre.
Men så var det noe i det hun ble fortalt under hedringen som satt meg litt ut. «Bruk dette på deg selv», ble det sagt. Hun hadde fått en gave, jeg husker ikke om det var penger, gavekort eller noe annet, bare at hun ble oppfordret til å bruke det på seg selv. Underliggende kunne man liksom høre noe slikt som at du ofret så mye glede ved å gi så masse. Jeg kjenner ikke bakgrunnen for hvorfor dette ble sagt, men på generelt grunnlag er det er noe som ryster meg litt med historien. Det er som om misjonskvinnen stille formidler til vår generasjon: Ser dere ikke hvor jeg har gleden? Ser dere ikke alle de frelste? Alle dem som er satt fri? Alle dem som har fått rent vann og skole?
Så var vi altså det landet i verden som sendte flest misjonærer. Før vi ble rike. Og det er det ironiske. De økonomiske forutsetningene for å drive misjon i og ut fra Norge er bedre enn de noen gang har vært. Aldri har vi hatt mer å gi til menighet og misjon. Aldri har norsk lønn vært så høy i forhold til land vi sender/kunne sendt misjonærer til.
I Tsjekkia holdt det med tienden fra 5-6 nordmenn for å holde en misjonær gående, inkludert reiseutgifter, arbeidsgiveravgift og alt det der. I veldig mange land med stort behov for misjon er det enda billigere å bo og spise. Når det er billig for oss å feriere der, er det også billig for oss å drive misjon der. Mulighetene og behovene er store! Likevel må vi kutte.
Når misjonærer snart kalles hjem, når misjonskonsulenter sies opp, eller en ungdomsarbeider snart må slutte. Når det skjer, for noen steder må det nå kuttes når 25 millioner skal hentes inn, så kan vi si det handler om dårlig økonomisk styring, vi kan bli sinte og frustrerte og si at det kuttes på feil sted, vi kan resignere, vi kan hevde at det brukes for mye penger i lokale menigheter, vi kan mene mye …
Men hvis vi stikker fingeren i jorda, er ikke årsaken først og fremst at vi som folk, vi som misjonsfolk i Norge i 2018, og da ikke bare normisjonsfolket, er preget av det materialistiske samfunnet vi lever i? Er det ikke slik som Andreas Nordli antyder med sitt retoriske spørsmål? Den egentlige årsaken er den åndelige situasjonen vi befinner oss i.
Ta deg sammen, kan dette fort høres ut som. Du burde gi mer!! Men nei, det er ikke Jesus-måten å gjøre det på. Jesus kaller oss til omvendelse, og omvendelse starter med endring av hva vi ser som sannhet, så leder det til endring av hva vi gjør. Hva er sannheten?
Annonse
Det samfunnet vi lever i er et sekulært samfunn, i stor grad formet av humanistisk ideologi, preget av materialisme og individualisme. Samfunnsledere snakker jevnlig om hvor viktig det er at vi forbruker mer slik at vi har fortsatt økonomisk vekst. Bruke mer på oss selv. Det betyr også at vi må produsere mer. Mer jobb, høyere effektivitet, høyere skuldre, flere slitne mennesker, stressede mennesker, generasjon perfekt … Er det dette vi vil?
Jesus sier ikke at vi skal leve asketiske liv, uten å bruke penger, uten å ha det gøy – langt derifra. Men han sier at vi må velge. Vi kan ikke følge både mammon og Gud. Han sier at treet skal kjennes på fruktene. At det er hjertet det handler om, det er derfra livet kommer. Hans hjerte banker for den sauen som ikke er der. For de minste og trengende. Hans hjerte er et misjonshjerte. Det søker ikke sitt eget, men gir seg selv for andre.
Vi er faktisk de første i historien som prøver å være kristen i et sekulært samfunn. Det er ingen liten utfordring. Sannsynligvis kommer kristne fra andre deler av verden om et tiår eller flere til å spørre oss: Hvordan klarte dere det? Kan dere hjelpe oss? Hva skal vi svare da, vi europeere?
Kjære normisjonsvenner. La ikke det som skjer nå gjøre oss sinte eller resignerte. La oss ikke skylde på alle andre, på landsstyret, generalsekretæren, menighetsdannelser, ... La det ikke bli slik at historien om Normisjon endte med organisasjonen som gikk konk, eller organisasjonen som steg for steg nedbemannet helt til det ikke var noe igjen.
La dette lede oss på kne fremfor Gud. La oss erkjenne at ja, vi har visst, som enkeltmennesker og bevegelse, blitt mer preget av det samfunnet vi lever i enn vi var klar over. La oss tillate Guds ord å tale sannhet inn i livene og fellesskapene våre. La oss så omvende oss. Vende oss til Jesus, han som fornedret seg selv for vår skyld, og for de som ennå ikke har hørt sin skyld.
