Misjonssambandet er ingen søndagsskole

Likevel er tilhørigheten til organisasjonen tilsynelatende er så sterk at selv etter opprivende konflikter, søker folk på ulike sider av konfliktene seg til nye jobber i NLM-tilknyttede virksomheter.

Arbeiderpartiets mangeårige partisekretær Haakon Lie, skal ha sagt at «Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole». Tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla sa om seg selv at hun ikke ville bli oppfattet som noen pusekatt.

Forskjellene mellom Misjonssambandet og Arbeiderpartiet er store når det gjelder hva organisasjonene står for. Men det finnes noen viktige likhetstrekk. En av dem er sterk indre lojalitet til organisasjonen. En annen er skarpe interne konflikter.

200 i Etiopia

I forrige uke hadde jeg gleden av å intervjue Misjonssambandets generalsekretær Gunnar Bråthen på kontoret hans i Oslo. Selv om jeg har vært der flere ganger før, innbyr stedet til en viss ærbødighet.

Det er så stort omfang over misjonsarbeidet som har blitt utført gjennom Misjonssambandet de siste drøyt 130 årene. Bare i Etiopia var antall NLM-utsendinger på det meste oppe i over 200. Det er vesentlig flere enn antall utsendinger totalt sett i dag.

I Etiopia er antall utsendinger redusert med rundt 90 prosent, ifølge NLMs egne nettsider. Det forteller noe om utfordringene misjonsledelsen står overfor.

Indre uroligheter

Gunnar Bråthen minner verken om Haakon Lie eller Gerd-Liv Valla. Men han har overtatt ledelsen av en organisasjon som er preget av år med betydelige indre uroligheter. Og dette er ikke medieskapt.

Det kunne alle se under generalforsamlingen i 2022, da det oppstod åpen uenighet på scenen mellom daværende hovedstyreformann Raymond Bjuland og mangeårig profilert informasjonsleder Espen Ottosen. Det kunne vi også se da det nye hovedstyret den påfølgende høsten valgte Knut Espeland til formann og Bjuland konstaterte at «Det nyvalgte hovedstyret har ikke gitt meg tilstrekkelig tillit til å fortsette som styreleder». Og vi kunne se det da Misjonssambandet denne vinteren utbetalte til sammen halvannen million kroner i oppreisning til to tidligere misjonærbarn.

Siden høsten 2020 har Misjonssambandets håndtering av varsler vært gjenstand for mye offentlig omtale. Nevnte Bjuland ble sett på som varslernes mann i hovedstyret.

Misjonssambandets historie

Mange har spurt hva uroen egentlig handler om. I løpet av de siste månedene har vi her i avisen kunnet lese om noen av varslingssakene.

Det er få som vet hvor mange ulike saker det egentlig dreier seg om, for det kan finnes flere varsler knyttet til samme sak. Og varslingene dreier seg om uilke forhold.

Noen har sin bakgrunn i tidligere misjonærbarns historier. Denne dypt smertelige delen av Misjonssambandets historie har i vinter fått fornyet oppmerksomhet gjennom Øystein Stenes fortjenstfulle arbeid med podkasten Misjonærbarna. Noen varslinger har utgangspunkt i anklager om grenseoverskridende adferd, mens andre dreier seg om anklager om uheldig maktbruk.

Nylig vakte det en viss oppsikt da nevnte Espen Ottosen engasjerte seg i debatt med Øystein Stene om en rettssak som fant sted i 2013, mellom et tidligere misjonærbarn og Misjonssambandet. Denne saken har blitt stående som en illustrasjon på hvor fastlåst forholdet ble mellom organisasjonen og barn av tidligere utsendinger.

Da jeg intervjuet ham om dette, konstaterte Gunnar Bråthen at denne rettssaken ikke akkurat hadde gjort Misjonssambandet noen tjeneste. Den samme Bråthen ba Ottosen avpublisere den nevnte teksten, som hadde blitt publisert på nettsidene til Misjonssambandets blad Utsyn, der Ottosen er redaktør. Ifølge generalsekretæren kommer denne saken på hovedstyrets bord når de møtes førstkommende torsdag og fredag.

Varsler mot Ottosen

Det kan virke som et håpløst prosjekt å få oversikt over hva uroen i Misjonssambandet bunner i. Og det er gledelig å registrere at spenningen ser ut til å ha avtatt. Samtidig er det svært ulike virkelighetsbeskrivelser som ligger til grunn. Det ble blant annet synlig i saken vi publiserte mandag om varsler mot Espen Ottosen.

Våren 2022 skrev Endre Stene i et brev til daværende konstituert generalsekretær Birger Helland med kritikk mot Ottosen: «Slik situasjonen er nå, opplever jeg meg svært ubeskyttet mot nye angrep, lekkasjer og uforutsigbare angrep», skrev han. Ottosen på sin side mener at han i sin kritikk av Stene har vært «saklig og hensynsfull.» Kontrasten mellom utsagnene er slående.

Under tre generalsekretærer

Espen Ottosen ble en profilert informasjonsleder mens Ola Tulluan var generalsekretær. Denne posisjonen ble ytterligere styrket i perioden hvor Øyvind Åsland var øverste leder. Åsland var mer opptatt av andre sider ved lederrollen enn å ytre seg i media, og samarbeidet nært med Ottosen. Åsland ble antakelig av hovedstyret oppfattet som en garantist for fortsatt satsing på ytremisjon i NLM, og som en handlekraftig leder. På mange måter er det den første versjonen av historien om hans lederskap som nå blir skrevet.

I juli 2009 var det generalforsamling i Bergenshallen. Da hadde Åsland nylig begynt som leder for Misjonssambandet Utland. Der arbeidet de blant annet med å omdisponere ressurser fra etablerte misjonsfelt til den styrkede satsingen på unådde folkegrupper. Det var ikke noen ny satsing, den blir gjerne tilskrevet tidligere generalsekretær Egil Grandhagen. Men med knappere ressurser, ble det behov for å prioritere tydeligere.

Dette er ingen enkel sak, når det følte eierskapet til ikke minst Etiopia som misjonsfelt stakk dypt hos mange misjonærer og misjonsvenner. Men daværende generalsekretær Ola Tulluan omtalte den nye strategien i et foredrag på generalforsamlingen.

Der sa han blant annet: «Kjære misjonsvenn, jeg skulle ønske at vi fikk løftet blikket og se at det er noe vidunderlig stort og meningsfullt vi er med på i Misjonssambandet.» For offentligheten ser det ut for at dette perspektivet har druknet litt i indre stridigheter de senere årene.

De som ikke har hørt om Jesus

«Hvis det er noe som kan holde nattesøvnen borte, er det tanken på at det fremdeles er folk og stammer som ikke har hørt om Jesus. Å, om vi kunne makte å gjøre det enda mer? Misjon til jordens ender ble Misjonssambandets særlige kall. Det må vi ikke svikte!» sa Tulluan den gangen.

Og han la til: «NLM har i dag arbeid i flere land i Sør-Amerika, Afrika og Asia. (...) I flere av de landene vi er i nå, vil vi i tiden fremover redusere antall misjonærer...».

Frem mot år 2020 skulle de prioritere muslimske folkegrupper og de minst nådde i både Afrika og Asia. Det var ikke minst dette Øyvind Åsland skulle bruke tiden sin på, og han ble ansett som tøff nok til å kunne røske opp i etablerte strukturer.

Nå blir lederskapet hans først og fremst husket for den uroen som har preget organisasjonen de senere årene. Det er en ulykkelig situasjon for alle parter.

Åslands mandat

Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere hvordan Åsland lyktes i gjennomføringen av det misjonsmandatet han fikk. Man kan utvilsomt ha et legitimt mandat, men likevel sette dette ut i livet på en uheldig eller skadelig måte. Kritikerne vil antakelig hevde at det var det som skjedde.

Og kanskje er det ennå tidlig å foreta den historiske vurderingen. Men uansett hvem som leder Misjonssambandet, trengs det både mot, gjennomføringskraft og omsorg i arbeidet med å prioritere både personell og andre ressurser best mulig.

Det er ingen grunn til å tro at de nødvendige endringene kan gjennomføres uten indre spenninger. Behovet for tydelig kallsforkynnelse har ikke avtatt. Konfliktpotensialet forsvinner ikke.

Men konflikter er en del av livet også i søndagsskolen. Utfordringen må derfor være å håndtere konfliktene best mulig, så de ikke skygger for selve misjonsoppdraget.