Misjonssambandet har stått ved viktige veiskiller før. Dette er ikke mindre viktig

Misjonssambandet er kjent for sentral forkynnelse av synd og nåde som en livslang basis for relasjonen til Gud. Inngangsporten til et slikt liv med Gud beskrives gjerne med ord som sannhet, syndserkjennelse, oppgjør og omvendelse.

Er det urimelig å forvente at noen av de samme ordene kunne tjene som ideal også for mellommenneskelige relasjoner i en kristen organisasjon? Det spørsmålet må vi alle stille oss. Svaret vil bestemme retningen for veien videre.

Misjonssambandet opplever indre uro og motsetninger. Alt for mange medarbeidere har opplevd alt for dårlig behandling av ulike ledere og styrende organ. De fleste hører hjemme i gruppene misjonærbarn og varslere. Men det gjelder også andre, både ansatte og frivillige.

Om misjonærbarna sa fungerende generalsekretær Birger Helland 3.6 23 til Vårt Land: «Vi har mye å beklage fra NLM sin side». Det er bra. Han viser til en stor undersøkelse fra 2009, og sier at «oppfølgingen fungerte en stund, og så rant det ut i sanden».

Nå, 14 år senere, snekrer hovedstyret på en beklagelse. Det ser ut til at de trenger litt ekstra tid. Er det for å finne formuleringer alle kan stille seg bak?

Vi håper beklagelsen blir ektefølt og troverdig, og at de berørte menneskene opplever den som det. Et aktuelt alternativ til finslipte formuleringer kan jo rett og slett være å legge seg flat. Da betyr ikke ordvalget så mye.

Men hva skjer med alle varselsakene? Mange er fremdeles ubehandlet. Allerede 18.2.23 varslet Helland i Vårt Land at de ønsket å åpne en dialog med personer «som opplever å ha blitt møtt på en dårlig måte og lytte til deres erfaringer og historier.»

Det er grunn til å tro at invitasjonen ble godt mottatt. Men hva har kommet ut av det? Ingen ting til nå. Kanskje i dagene som kommer?

Etter mitt syn burde Birger Helland allerede nå, sagt det samme om varselsakene: Vi har mye å beklage fra NLM sin side. At han ikke har gjort det, forundrer og forsterker uroen. Begrunnelsen for det er følgende:

1. En del varsler er ikke behandlet. Dette har NLMs egen kontrollkomite har påpekt i to rapporter fra 2020 og 2022. Disse kan leses på nettstedet www.hvorforuro.no.

Det er pinlig at en så seriøs misjonsorganisasjon skal fremstå så amatørmessig på dette viktige området. Hovedstyret bør snarest foreta en grundig evaluering av organisasjonens implementering av varselordningen. Kanskje de rett og slett skulle be Arbeidstilsynet om hjelp til å komme på rett kjøl?

Arbeidsgiver/eier/varselmottaker er i lovs form pålagt aktivitetsplikt når de mottar et varsel. For det første skal de undersøke saken tilstrekkelig.

Det kreves ikke av den som sender et varsel. Varsler kan varsle på mistanke. Det er mottaker som har plikt til å finne ut hva som er fakta. De skal ta vare på den som varsler.

Mottaker av varselet skal trygge varslers arbeidsmiljø og se til at represalier ikke iverksettes. Dette har hovedstyret, som øverste ansvarlige organ for NLM, ikke levd opp til. Dette er også belyst tidligere både gjennom kontrollkomiteens rapporter og offentlig debatt.

Når noen går til det skritt å sende et varsel er det fordi vedkommende har sett, eller har mistanke om, at noe uheldig og kanskje skadelig skjer, eller er i ferd med å skje. Varslingen skal gi ansvarlige organ mulighet til å gripe inn før dette får utvikle seg til noe enda mer alvorlig. Å overse eller neglisjere varsler er derfor å påta seg et stort ansvar.

På tross av alt dette har ikke hovedstyret, pr. i dag, noe å si om varslersakene. Har de ikke hørt noe som er verd å beklagelig gjennom den dialogen som Helland og hovedstyret startet for ett år siden?

Angrer hovedstyret ikke på noe? Er de rett og slett tilfreds med hvordan Misjonssambandet har håndtert varslingssakene?

For ett år siden beklaget daværende hovedstyreformann at de ikke hadde lykkes godt nok med å håndtere uroen. Det gav håp. Ydmykhet og evne til selvransakelse er en forutsetning dersom brutt tillit og ødelagte relasjoner skal kunne repareres. Nå synes hovedstyret å ha forlatt dette sporet.

Et annet forhold som forsterker frustrasjonen mange kjenner på, er at ledere som har fått varsler mot seg, fortsetter som om ingen ting har skjedd, eller får ny stilling etter en kortere pause. Og det uten noen form for oppgjør, innrømmelse av feil eller konkret beklagelse. Det hadde vært godt for mange medarbeidere og hele organisasjonen om berettiget kritikk kunne møtes med større vilje til ærlig oppgjør.

Misjonssambandet har stått ved viktige veiskiller før. Dette er ikke mindre viktig. Et stort ansvar hviler på hovedstyret og resten av ledelsen.