Misjonssambandet og kvinner: Hvor mye vil NLM ofre teologisk?

Vil Misjonssambandet fastholde begrunnelsen for kvinners «underordning» og «tjeneste-delingsprinsippet» ved å ta over en lære om at Sønnen er «evig underordnet» Faderen, når bekjennelsen sier at Sønnen er evig «født», og også sier: «På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den hellige ånd allmektig»?

NLM om Sønnen og kvinner

Ifølge NLM er ett av de viktigste argumentene for kvinnens «underordning» både i hjemmet og i den kristne menigheten, at relasjonen mellom mann og kvinne skal gjenspeile relasjonen mellom Faderen og Sønnen, slik Paulus argumenterer i 1 Kor 11,3:

«Men jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, men Gud er Kristi hode.» Argumentet omtales ofte som «en hodestruktur.»

I dokumentet «Sammen i tjeneste: En veiledning om kvinner og menns oppgaver, roller og funksjoner i den kristne forsamling» (2012, s. 5), gjøre NLM tre poeng ut av dette:

1. Enhver form for underordningsteologi som gjør kvinnen mindreverdig, må forkastes. For Jesus fremstår som likeverdig med Faderen, samtidig som han underordner seg Faderens vilje.

2. «Begrunnelsen for underordningen er tidløs. Den har sin evige parallell i forholdet mellom Faderen og Sønnen.»

3. Av punktene over følger at det blir «umulig å påstå at kvinnens underordning er en følge av syndefallet.»

Amerikansk debatt

Den som kjenner den teologiske debatten om disse spørsmålene, vet at NLM her henter sin argumentasjon fra amerikanske teologer, og da særlig John Piper og Wayne Grudem (som sammen har redigert boken: «Recovering Biblical Manhood & Womanhood: A Response to Evangelical Feminism» 1991).

I og med at kvinnens «underordning» har en såkalt «evig parallell» i forholdet mellom Faderen og Sønnen, trekker Piper og Grudem den logiske konsekvens at kvinner heller ikke skal ha lederposisjoner i hjem, menighet (og samfunn).

Piper hevder endog at en kvinne bare kan være trafikkpoliti, hvis en mann først har bestemt reglene som den kvinnelige konstabelen så kan håndheve og følge. For slik er Sønnens evige forhold til Faderen.

Ikke alle vil i dag strekke argumentet like langt som Piper. NLM dokumentet «Sammen i tjeneste» s. 12, er for eksempel tydelig på at kvinnens «underordning» bare gjelder i menigheten og i hjemmet.

Videre er dette dokumentet – til forskjell fra mye amerikansk litteratur – også svært tilbakeholdne med å konkretisere hvordan kvinnens «underordning» skal komme til uttrykk i hjemmet («Sammen i tjeneste» s. 17). Men NLM konkretiserer mye tydeligere hvilke lederposisjoner kvinner ikke kan ha i kirke og misjon.

Debatten om «hodestruktur» går rett inn i spørsmålet som Misjonssambandet skal drøfte på generalforsamlingen i sommer: Kan kvinner sitte i et nytt overordnet «sentralstyre» (med avgrenset myndighet til administrative, økonomiske og strategiske saker)?

Oppgjøret med Grudem

Under konferansen til Evangelical Theological Society i San Antonio, 2016, tok Kevin Giles og Millard Erickson et kraftig oppgjør med Grudems (og Bruce Wares) «evige underordning» av Sønnen.

For måten Grudem og Ware taler om hvordan Faderen «evig hersker over» Sønnen, kommer i konflikt med den oldkirkelige bekjennelsen hvor Kristus er «av samme vesen som Faderen» og «ett med Faderen» i status, makt og ære. Forskjellen mellom Faderen og Sønnen beskrives derfor i bekjennelsene med Sønnens evige «fødsel,» ikke evige «underordning.»

For hvis Sønnen ikke har makt, men bare en eller annen form for abstrakt «likeverd», kan ikke Sønnen være sann Gud. Den Athanasianske trosbekjennelsen sier derfor: «På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den hellige ånd allmektig» (13), og «Slik er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den hellige ånd Herre» (17).

At evangeliene så tydelig tegner et bilde av Jesus som en som gjennom kamp og lydighet bøyer seg inn under den guddommelige vilje, tolker bekjennelsene som uttrykk for Jesu menneskelighet, slik den Athanasianske trosbekjennelse sier i det kristologiske avsnittet: «lik med Faderen etter sin guddom, ringere enn Faderen etter sin menneskelighet» (31).

Kristushymnen i Fil 2,6-8 ligger bak en slik tenkning:

«Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse (egentlig «slave-skikkelse») og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.»

Når så Kristus igjen opphøyes, får han «navnet over alle navn», «hvert kne skal bøye seg» for ham, og «hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre» (Fil 2,9-11).

Det som her er viktig å merke seg, er at både Grudem og Ware måtte vedgå at de hadde tatt feil. (1) Oldkirkens bekjennelser beskriver nettopp den evige forskjellen mellom Faderen og Sønnen med å tale om Sønnens evige «fødsel,» ikke evige «underordning.»

(2) Skriften og bekjennelsen gjør en forskjell mellom den evige Sønnen (pre-eksisten og opphøyet) og Sønnen som menneske (inkarnert).

Men taler ikke Skriften om Sønnens «underordning»?

1 Kor 15,24-28 bruker begrepet «underordning» om den herliggjorte Sønnen. Men først vektlegges Kristi makt; han er «kongen» som skal «tilintetgjøre alle makter, myndigheter og krefter,» ja, selv døden. «Alt er lagt under hans føtter» – med unntak av Gud.

Når 1 Kor 15,27 så sier: «Det er jo Gud som legger alt under ham,» reduserer ikke det Kristus til en «liksom-konge,» uten egen makt og myndighet. «Tilintetgjørelsen» av døden og av alle ødeleggende makter er både Kristi og Guds gjerning.

Så kommer 1 Kor 15,28: «Men når alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg Gud, som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.» Her beskrives Sønnens «underordning» som en overgang fra makt og kongevelde til det store og endelige målet: «Gud skal være alt i alle.» Dessuten medvirker Kristus til en slik ny virkelighet.

Den reelle makt og myndighet som Kristus her har, er noe annet enn «han som tok på seg en slave-skikkelse og ble mennesker lik» og som «ble lydig til døden» (Fil 2,7-8).

Tilsvarende taler Skriften på en paradoksal måte om at den opphøyde Kristus har «navnet over alle navn,» selv om han har «fått» dette navnet (Fil 2,10). «Hvert et kne skal bøye seg for ham og hver tunge bekjenne at Jesus er Herre,» selv om dette skjer «til Gud Faders ære» (Fil 2,11).

Når Kristus sitter på Guds trone, har han makt og myndighet, selv om han sitter på høyre side av Faderen. Når «alt er blitt til ved ham» (Joh 1,3, jf. 1 Kor 8,6, Kol 1,16 og Ordsp. 8,22-31), er Sønnen med-skaper, ikke bare en som utfører ordrer. Og så videre.

Sønnens evige «fødsel», ikke evige «underordning»

Når oldkirkens bekjennelser unngår begrepet «underordning» om Sønnens evige forhold til Faderen, skyldes det også andre forhold.

For det første vektlegger oldkirkens bekjennelser hvordan en rekke andre bibeltekster beskriver forholdet mellom Sønnen og Faderen: «Ordet var i begynnelsen, og Ordet var Gud» (Johs 1,1). Sønnen «var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik» (Fil 2,6).

«Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord» (Hebr 1,4). «For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig» (Kol 1,19). Ja, «alt er blitt til ved ham» (Joh 1,3, jf. 1 Kor 8,6, Kol 1,16 og Ordsp. 8,22-31).

Derfor inkluderes Jesus i bekjennelsen av den ene Gud (1 Kor 8,6) og tilbes sammen med Faderen (Johs Åp 7 og 15,3-4). Den teologiske retningen som disse bibeltekstene gir i beskrivelsen av Sønnens evige forhold til Faderen, problematiserer en bekjennelse av Sønnen som «underordnet», uten reell makt og guddommelig status. Sønnen er ikke «litt herre og litt gud,» men «sann Gud.»

For det andre vektlegger den vestlige kirke at Ånden ikke bare er «utgått fra Faderen, men også fra Sønnen» (jf. Apgj 2,33; 16,6-7; Rom 8,9) – noe som også vektlegger at Sønnen har samme status og makt som Faderen.

Derfor finner oldkirkens bekjennelser at det Bibelske begrepet «(første)født» (Rom 8,29; Kol 1,15, 18; Hebr 1,6) dekker kompleksiteten i bibeltekstene, (1) hvor en evig forskjell mellom Faderen og Sønnen fastholdes, samtidig (2) som ikke bare Kristi guddommelige makt og status vektlegges, men (3) Sønnen også fullt ut tilbes på linje med Faderen.

Slik gir Sønnens evige «fødsel» mulighet for noen helt avgjørende presiseringer og avgrensninger, som ikke er mulig hvis Sønnens evige forhold til Faderen beskrives med «underordning». Piper og Grudems forståelse av «underordning» viser dette med all tydelighet.

Måten oldkirken tilrettela forholdet mellom Sønnens evige forhold til Faderen, tilsier at de tenkte «opphav» («født»), ikke «underordning», når Paulus sier at «Kristi hode er Gud» (1 Kor 11,3).

«Likeverd» uten makt?

NLM dokumentet, «Sammen i tjeneste» (2012, s. 5), bygger på Grudem (Piper og Ware) før 2016, og forutsetter at en enkelt kan skjelne mellom

a) Faderens og Sønnens «likeverd» (begrep benyttet av NLM), ved at Sønnen er «av samme vesen» som og «ett med» Faderen, og

b) Sønnens evige «underordning», uten reell makt og myndighet.

Bare slik kan Grudem, Piper, Ware og NLM i neste omgang postulere at kvinner ikke kan ha lederposisjoner i hjem og menighet (og samfunn), fordi de skal «underordne» seg slik Sønnen «evig underordner» seg.

Oldkirkens bekjennelser viser derimot at en ikke kan bekjenne Sønnen som «av samme vesen som Faderen» og «ett med Faderen» uten at Kristus er «allmektig». For å bruke NLMs begreper: Sønnens «likeverd» er ikke mulig uten makt.

Hva betyr dette for Misjonssambandet?

Piper, Grudem og Ware har konstruert en svært problematisk dogmatisk tenkning om Kristus, med den hensikt å sementere en bestemt hierarkisk forståelse av forholdet mellom menn og kvinner. Det er tankevekkende at Misjonssambandet tar over en slik teologisk pakke.

Hva har det å si for Misjonssambandets tenkning og praksis om kvinner at den evige Sønnen har guddommelig makt og status og sitter sammen med Faderen på tronen?

Dette er del én av fire. De neste innleggene finner du her:

Misjonssambandet og kvinner: «Underordning» med duft av «uforskyldte lidelser»

Misjonssambandet og kvinner: Underordning «for at menn kan vinnes»

Misjonssambandet og kvinner: Når «underordning» transformeres i lys av Kristus-erfaringen