Misjonssambandet og kvinner: Når «underordning» transformeres i lys av Kristus-erfaringen

Når Misjonssambandet insisterer på de apostoliske formaningene «kvinner skal underordne seg», tar en ikke tilstrekkelig høyde for hvordan mange av de apostoliske formaningene inngår i en teologisk refleksjon som springer ut fra, og transformeres i lys av, Kristus og evangeliet.

Først en liten repetisjon

I min første kronikk, Hvor mye vil NLM ofre teologisk?, viste jeg at Misjonssambandet ender i konflikt med bekjennelsen, når NLM argumenterer: Kvinner skal «underordne» seg menn, og kan ikke ha ledende maktposisjoner i hjem og menighet, fordi Sønnen er «evig underordnet» Faderen.

Bekjennelsene sier derimot at Sønnen er evig «født». Den Athanasianske trosbekjennelsen sier derfor: «På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den hellige ånd allmektig» (13). Hva har det å si for Misjonssambandet at Sønnen har makt og sitter sammen med Faderen på tronen?

I min andre kronikk, «Underordning» med duft av «uforskyldte lidelser», viste jeg at både slaver og kvinners «underordning» i 1 Peter 2,18-3,7 fører med seg – og kan vanskelig skilles fra – «uforskyldte lidelser.» Slaver og kvinner formanes likevel til å «underordne» seg, samtidig som de oppfordres til å gjøre som Jesus, nemlig å «overlate sin sak til ham som dømmer rettferdig» (1 Pet 2,19).

Da vil Gud til slutt vende urett til rett. Mitt poeng var da: Hvis vi både ser og kan gjøre noe med en slik «underordning», verken trenger eller bør vi vente til Guds endelige dom.

I min tredje kronikk, Underordning «for at menn kan vinnes», viste jeg til at ett av Bibelens perspektiver på slavers og kvinners «underordning», er at det begrunnes pragmatisk og tids-/situasjonsbestemt. I en tid og en kultur som er gjennomsyret av sterk hierarkisk tenkning, og hvor slaver og kvinner hadde en helt annen status, verdi og makt enn frie menn, kan slavers og kvinners «underordning» tjene evangeliets fremgang (1 Pet 2,15; 3,1-2; 1 Tim 5,13-14, 6,1; Tit 2,4-5, 9-10).

I dag hindrer derimot «underordning» evangeliets fremgang, fordi både slavers og kvinners «underordning» har vært/er så tett forbundet med urett og uforskyldt lidelse.

Vi skal nå se på enda noen eksempler som viser hvordan slavers og kvinners «underordning» transformeres i lys av Kristus og evangeliet.

Ikke slave, men elsket bror

Filemonbrevet viser hvordan Paulus tenker om forholdet slave-herre i lys av evangeliet og den nye Kristus-virkeligheten. Slaven Onesimos har rømt fra sin kristne herre, Filemon. Men etter at Onesimos kom til Rom, møtte han Paulus og ble selv en kristen.

Dilemmaet til Paulus er som følger: Hvis han skjuler og beskytter en rømt slave, setter han ikke bare seg selv, men kirken i en stor fare. Derfor sender han Onesimos tilbake til Filemon med følgende ord:

«Kanskje ble han tatt fra deg en stund for at du skal få beholde ham for evig, ikke lenger som slave, men som noe mye mer – som en elsket bror. Det er han sannelig for meg. Hvor mye mer må han ikke da være det for deg, både som menneske og i Herren» (Filem v.15-16)

Her er det ingenting igjen av hvordan antikkens mennesker forstod slavers «underordning». For nærmere kan vel ikke Paulus komme en oppfordring til å sette en slave fri.

Den nye måten å se på forholdet mellom Onesimos og Filemon («elsket bror») er ikke bare avgrenset til en åndelig eller himmelsk sfære. Evangeliet og den nye virkeligheten «i Kristus» få radikale og konkrete implikasjoner for Onesimos «som menneske.»

Slik er Filemonbrevet en utfoldelse av Gal 3,28: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus.»

I sin tid tok verken apostlene Paulus eller Peter et prinsipielt oppgjør med slaveriet. Men måten deres teologiske refleksjoner om slaveriet springer ut fra, og transformeres i lys av, Kristus og evangeliet, forplikter oss til et oppgjør med slaveriet.

«Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!»

Når Paulus i Efeserbrevet taler om at kvinnen skal «underordne seg sine menn i alt» (Efes 5,24) og at mannen skal «elske sine koner, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den» (Efes 5,25) er det avgjørende å lese dette i lys av hvordan antikkens tilhørere ville høre dette, ikke hvordan dagens norske lesere oppfatter dette.

Apostelen Peter gir et godt innblikk i hva slavers og kvinners «underordning» innebærer i antikken: Både slaver og kvinner skal kalle sin eier/ektemann for «herre» (1 Pet 3,5), «lydig» leve under «trusler» (1 Pet 3,6), og dermed «finne seg i ufortjente lidelser» (1 Pet 2,19).

I lys av en slik bakgrunn er det grensesprengende radikalt når Efes 5,21 begynner: «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!»

Når så kvinnens «underordning» i tillegg holdes sammen med at menn skal «elske konene deres, slik Kristus elsket kirken», er det en uhørt justering av hvordan antikkens mennesker forstod kvinners «underordning» og menns selvforståelse som «herre» over kvinner.

Hva det i praksis vil si å «være hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus,» gir Paulus et slående eksempel på i 1 Kor 7,3-4:

«Mannen skal oppfylle sin forpliktelse overfor kvinnen, og hun overfor ham. Kvinnen rår ikke over sin egen kropp, det gjør mannen. På samme måte rår ikke mannen over sin egen kropp, det gjør kvinnen.»

I likhet med Filemonsbrevet, utfolder Efes 5 og 1 Kor 7,3-4 i ulik grad Galaterne 3,28: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus.» En slik teologisk retning forplikter.

Ideal og virkelighet

Det er påfallende hvordan mange i dag sier ut fra Efes 5: Menn skal ha fokus på å «elske slik Jesus elsker», mens kvinner skal ha fokus på å «underordne» seg. På en besnærende, men lite troverdig måte, har en da forenklet hele argumentasjonen, slik at den innledende formaningen blir usynlig: «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!»

Det er også påfallende hvordan en del beskriver et kristent ekteskap som (nærmest) fri for maktkamp og konflikt. En slik beskrivelse forutsetter da at idealet, at mannen skal «elske, slik Kristus elsket», er en realitet.

Men ingen mann når Kristus til anklene i å elske, og ingen ekteskapelige relasjoner er uten konflikt og uenighet. Derfor kan ikke kvinnen ensidig underordne seg.

Igjen drives vi tilbake til den innledende formaning: «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!»

En ny retning som forplikter

I likhet med en rekke av slave-tekstene, inngår mange av de apostoliske formaningene om kvinners «underordning» i en teologisk refleksjon som springer ut fra, og transformeres i lys av, Kristus og evangeliet.

Misjonssambandet synes dessverre å ha hatt et så sterkt fokus på kvinners «underordning» og «tjenestedelingsprinsippet», at en har blitt blind for mye av det jeg her har påpekt.

Hvordan kan vi i Misjonssambandet komme videre, hvor vi tar på alvor at Gud har skapt oss til mann og kvinne, og at Kristus og evangeliet samtidig gir en ny retning som forplikter?

Dette er fjerde og siste innlegg i en serie fra førsteamanuensis ved Fjellhaug, Ivar Vegge. De andre innleggene finner du her:

Misjonssambandet og kvinner: Hvor mye vil NLM ofre teologisk?

Misjonssambandet og kvinner: «Underordning» med duft av «uforskyldte lidelser»

Misjonssambandet og kvinner: Underordning «for at menn kan vinnes»