Misjonssambandet og kvinner: «Underordning» med duft av «uforskyldte lidelser»

Misjonssambandet (og en rekke andre) fremstiller kvinners «underordning» utelukkende som noe vakkert og flott, nærmest som en duft av himmel. Derfor må slik «underordning» komme til uttrykk i både hjem og menighet i dag.

Her vil jeg vise hvordan apostelen Peter er seg bevisst at slavers og kvinners «underordning» fører til «uforskyldte lidelser.» Hva gjør Misjonssambandet med dette?

En brutal virkelighet

Vi kjenner til enkelte slaver som kunne ha en noenlunde anstendig livssituasjon og status i antikken, blant annet utdannede filosofer. Men det er en totalt uansvarlig forskjønning å beskrive slavers generelle status og livsvilkår ut fra slike unntak.

Mange slaver og tjenestefolk levde under en brutal virkelighet. Blant annet var fysisk vold og seksuell utnyttelse av slaver utbredt. Likevel: under alle forhold skulle slaver «underordne» seg og «adlyde.»

Det er inn i en slik brutal virkelighet at apostelen Peter skriver: «Tjenestefolk» (slaver) skal «med ærefrykt underordne» seg sine herrer, «ikke bare de gode og vennlige, men også de vrange» (1 Pet 2,18). De oppfordres også til å «finne seg i uforskyldte lidelser» (2,19).

Hvordan kunne apostelen Peter si noe slikt? Er det utelukkende en refleks av datidens tenkning?

Slett ikke! Veiledningen er faktisk farget av Jesus-fortellingen og Jesu eksempel (1 Pet 2,21-25), som følger tett på formaningen til slaver (1 Pet 2,18-20), og som også bygger en bro til formaningen til kvinner (1 Pet 3,1-6).

Jesu lidelse var i høyeste grad «uforskyldt». Likevel «svarte han ikke med hån når han ble hånt,» og «han truet ikke når han ble truet» (2,23a). Isteden «overlot han sin sak til ham dømmer rettferdig» (2,23b).

Poenget er dermed: Gud skal til slutt sørge for rett og rettferdighet! Etter Jesu lidelse, korsfestelse og død følger oppstandelse og opphøyelse. Dette gjelder også slaven: Til slutt skal den siste bli den første! Den minste, den største!

Derfor skal en kristen slave, som er en «fremmed» i denne verden (1 Pet 1,1), «underordne» seg, både de gode og de onde herrene.

Kvinner: «La dere ikke skremme av noen trussel!»

Når Peter veileder kvinner til å «underordne» seg sine menn, skjer også dette i en tid og i et samfunn hvor mann-kvinne relasjonen var preget av stor asymmetri i makt og status. Den avsluttende formaningen viser dette med all tydelighet:

Kvinner, «gjør det gode og ikke la dere skremme av noen trussel» (3,6). Saras eksempel viser det samme: «Sara var lydig mot Abraham og kalte ham herre» (3,5).

Det er påfallende hvor fjernt bildet i 1 Pet 3,1-6 er fra hvordan Misjonssambandet (og andre) mener at en kvinne bør «underordne» seg sin mann.

Ingen taler i dag om at en kone skal kalle sin ektemann «herre». Ingen vil si at kvinners «underordning» innebærer «lydig» aksept av ekteskap hvor kvinner «skremmes av trusler.»

Men det sier apostelen Peter! Og Peter sier det (1) fordi kvinner nettopp måtte «underordne» seg slik, og (2) fordi Jesus ga et forbilledlig eksempel på å tåle uforskyldt lidelse.

Måten det tales om kvinnens «underordning» i 1 Pet 3,1-6, er derfor en parallell til slavers «underordning» i 1 Pet 2,18-20. Begge må «finne seg i uforskyldte lidelser» (2,19). Begge kan væpne seg med Jesus-fortellingen: Gud skal til slutt vende urett til rett (2,21-25)!

Poenget er: Når Peter taler om kvinners «underordning», forutsetter han ikke et harmonisk og godt ekteskap hvor mannen elsker kvinnen, slik Kristus elsker menigheten (Efes 5) (slik de fleste forsvarere av kvinners «underordning» forutsetter i dag). I 1 Pet 3,1-6 skal kvinner, slik som slaver, «underordne» seg og «finne seg i uforskyldte lidelser» (2,19).

Menn: «Deres bønner blir hindret!»

At relasjonen mellom menn og kvinner var preget av stor asymmetri i antikkens samfunn, kommer også frem i måten Peter formaner ektemannen på. Merk begrunnelsen for hvorfor mannen må «vise omtanke i samlivet med kvinnen, som er den svakere part» og «vise henne ære»:

«For sammen skal dere arve nåden og livet» (3,7). Det sier ikke så lite at Peter fant det nødvendig å minne menn: «Glem nå ikke, at ikke bare du som mann, men at du sammen med din kone, skal arve nåden og livet!»

Det sier ikke mindre at Peter også må minne kristne menn – og bare menn (!) – om at «deres bønner blir hindret,» så sant de ikke «viser omtanke i samlivet med kvinnen» og «viser henne ære» (3,7).

Når Misjonssambandet i dag tegner opp det kristne idealet for forholdet mellom mann og kvinne i ekteskapet, er det langt fra en slik asymmetri i makt og status. I forkynnelsen i dag vil både kona og mannen bli minnet om at «vi sammen skal arve nåden og livet,» og at «bønner kan bli hindret,» hvis ikke begge «viser omtanke i samlivet» og «viser hverandre ære.»

«Underordning» og «uforskyldt lidelse»

Apostelen Peter viser med all tydelighet at en sterkt hierarkisk struktur, hvor både slaver og kvinner «underordner» seg, er særlig utsattfor «uforskyldte lidelser.» Det er også i tråd med hvordan 1 Mosebok 3,16 beskriver syndefallets forbannelse. Selv den nærmeste og kjærligste relasjonen, forholdet mellom kvinne og mann, forvrenges og ødelegges: «Mannen skal råde over deg (kvinnen).»

Når nærmest alle kristne kirker i dag har tatt avstand fra slaveri, skyldes det en rekke forhold. Jeg skal komme inn på flere av disse i kommende kronikker.

Her vil jeg poengtere følgende: En har blitt mer og mer bevisst på at slaveri innebærer en struktur hvor «underordning» ikke kan avgrenses fra «uforskyldte lidelser».

Det betyr ikke at totalt likestilte (egalitære) strukturer er uten problem. Synden gjør seg så absolutt gjeldende i alle slags strukturer!

Men med slaveri legitimerer en at en part, slaven, systematisk lider uforskyldt, og at en part, slaven, systematisk har større grunn til å se frem til Guds dom, hvor urett skal vendes til rett (1 Pet 2,18-25). Dette er et etisk problem ingen kan lukke øynene for.

Så lenge vi lever i denne syndens verden, kan en heller ikke lukke øynene for at kvinners «underordning» bringer med seg det samme etiske problemet. Det viser apostelen Peter med all tydelighet.

Problemet med å forskjønne «underordning»

Hva gjør så Misjonssambandet med 1 Peter? I forsvaret av kvinners «underordning» har det vært en sterk tendens til å beskrive «underordning» som utelukkende noe godt, ja, nærmest en duft av himmel. Da forskjønner en kvinners «underordning».

Men en slik forskjønning av «underordning» skaper et nytt etisk problem. Det tilslører hvor utsatt kvinner, som må «underordne» seg, er for «uforskyldte lidelser».

Alt fra holdninger til kvinner (og lovparagrafer) i Russland, Tyrkia og India, til statistikker over menns vold mot kvinner i Norge i dag, til apostelen Peters erkjennelse av at kvinner «skremmes av trusler,» viser nettopp dette.

Hva gjør NLM med 1 Pet 3,1-7?

Om slaver har kristne sagt: Apostelen Peter så nok ingen annen utvei enn at slaver må – etter Jesu eksempel – «overlate sin sak til ham som dømmer rettferdig» (1 Pet 2,23). Til slutt skal Gud vende urett til rett.

Vi, derimot, ser ikke bare slavers «uforskyldte lidelser», vi kan også gjøre noe med det. Derfor kan vi ikke vente til Guds rettferdige dom. Slaveri må ta slutt.

Hva sier Misjonssambandet:

1. Kan kvinners «underordning», slik det beskrives i 1 Peter 3,1-7, fortsette?

2. Hvis ikke slik «underordning» kan fortsette, hva er det da en vil fastholde, og hvordan kan det en vil fastholde, skilles fra det en ikke vil fastholde?

Dette er del to i en serie på fire innlegg fra førsteamanuensis ved Fjellhaug, Ivar Vegge. Det første innlegget finner du her:

Misjonssambandet og kvinner: Hvor mye vil NLM ofre teologisk?

Del tre og fire finner du her:

Misjonssambandet og kvinner: Underordning «for at menn kan vinnes»

Misjonssambandet og kvinner: Når «underordning» transformeres i lys av Kristus-erfaringen