Debatt
Moderne myte at halloween handler om okkulte ritualer
Artikkelen ble publisert i oktober 2022.
For mange er det opplest og vedtatt at halloween er en førkristen tradisjon som kom til USA med etterkommere av kelterne. Selv om de kristne stjal datoen ved å flytte allehelgensdag til 1. november, er og blir det okkultisme og et gufs fra det hinsidige når spøkelser og zombier maser om «knask eller knep». Saken blir ikke bedre av kjøpepress, hærverk og fyll.
Det er altså høyst forståelig at mange kristne tar avstand.
Men bør vi avskaffe julen fordi handel og julebord tar overhånd? På mange måter ser vi et mønster. I stedet for å vurdere kilder, tror man påstander om kupp av førkristne fester, fra jul til halloween.
Hvorfor er det blitt så opplagt, nærmest maktpåliggende, å påstå dette? Hvor sikkert er det at vi har forstått bakgrunnen?
Når halloween er blitt en så sterk tradisjon i Norge, er tiden inne for å avlive myten om hvor feiringen kommer fra. Ja, hos oss skyldes mye selvsagt handelsstand og amerikanske filmer og tv-serier. I USA er bare julen en større kommersiell jippo. Samtidig lever vi i en tid der det er lett å undervurdere det kristne bakteppet for mye vi ser som selvfølgelig eller noen ganger eksotisk.
Skal vi lete etter røtter, kommer vi vanskelig unna den kristne tradisjonen med en kveld til å forberede seg, som julaften og påskeaften. Tilsvarende er allehelgensaften, All Hallows Eve, forkortet halloween, kvelden før allehelgensdag 1. november, dagen der kirken hedrer sine forbilder.
Det hører med at kirken også begynte å feire allesjelersdag 2. november for å minnes alle vi er glade i som er døde, selv om vi ikke skulle se dem som forbilder.
Begge dager handler om store temaer med dype røtter i kirkehistorien, om å reflektere over liv og død, forgjengelighet og frykt. For vi trenger virkelig å sette av en tid til å snakke sant om døden, minnes de døde og tenke over at vi selv skal dø.
Samtidig har forholdet til datoene endret seg hos oss. Etter reformasjonen holdt Danmark-Norge fast på allehelgensdag til den sammen med mange andre ble avskaffet i 1770. Noen steder fortsatte den likevel i generasjoner som «prikkedag», der tjenere fikk fri og minimalt skulle gjøres.
Dessverre ble forbindelsen til 1. november kuttet da Den norske kirke flyttet allehelgensdag til første søndag i november. Dermed mistet allehelgensaften en fast dato.
Dette var en pragmatisk løsning, men et strategisk feilgrep.
Endringen gjorde det vanskeligere å se halloween i lys av kirkens kalender. Det ble lettere å godta et angivelig bakteppe fra en førkristen høsttakkefest, samhain. Trenden er typisk: Man tror at kirken tok over en gammel feiring, men ser ikke at andre tar over kirkens.
Allehelgensaften kan brukes til å understreke at evangeliets kraft er sterkere enn skrømt, død og ondskap.
For koblingen mellom samhain og allehelgensdag er relativt ny. Hovedkilden er fra 1634 da presten og dikteren Geoffrey Keating (1569–1644) i et verk om irenes historie knyttet dagen til store ritualer. Han smurte tjukt på med bål og trollmenn, druider som i Asterix, menneskeofringer og fest. Dette fikk enorm innflytelse, men Keating oppfattes i dag av den britiske historikeren Ronald Hutton, som har forsket mye på dette, som «totalt uten troverdighet».
Mistanken hadde imidlertid festet seg. Tanken om katolske feiringer med førkristne røtter ble stadig sterkere. Kanskje kulminerte den i The Two Babylons, en klassiker i nyere konspirasjonstro. Pastoren Alexander Hislop (1807–65) hevdet at pavekirken inngikk i en konspirasjon med røtter til Babylon og satanisme. Selv om ikke mange tok ham på alvor, påvirket han flere protestantiske forsamlinger.
Tanken fikk også støtte fra hold med mer innflytelse. Ikke minst hadde James Frazers The Golden Bough fra 1890 stor kulturell betydning, fra Freud til rockesangeren Jim Morrison. Frazer framstilte samhain som festen der det gamle året dør og det overnaturlige er nær. Han hevdet at tilsvarende gjaldt i mange kulturer, og at allehelgensdag og allesjelersdag kom fra irske keltere.
Det var altså i god tro at nyhedenske grupper og heksebevegelser mente de fulgte den opprinnelige tradisjonen, en åndelig nyttårsfest med rituelle takksigelser for markens grøde. I en slik sammenheng er det forståelig å bli oppbrakt over at kristne hadde stjålet datoen.
Når Hutton som selv sympatiserer med slike miljøer studerer kildene, finner han imidlertid ikke grunnlag for dette. Tvert imot står dette i en lang kristen historie. Allerede på 100-tallet kom en minnedag for avdøde helter – martyrene – som omtalt i Polykarps martyrium. En slik dag ble lagt til ulike tidspunkter etter lokale forbilder. Først på 700-tallet feiret en pave allehelgensdag 1. november, men datoen ble ikke en fast tradisjon før med Gregor IV i århundret etter.
Når noen hevder at målet var å kuppe irenes samhain, forutsetter det at en religiøs fest langt nord i Europa var så viktig at paven måtte gripe inn i Roma. Ronald Hutton understreker i Stations Of The Sun tvert imot at datoen som kirken i Irland feiret allehelgensdag på før dette, var 20. april.
Vi ser altså at Gregors beslutning fikk virkning motsatt vei, fra sør til nord. Det var ikke kirken som endret dato etter inspirasjon fra keltere, men irene som endret dato etter inspirasjon fra Roma.
Hutton uttrykte det så sterkt som at det er «nonsens at novemberdatoen skyldes keltisk påvirkning». Det hører med at det ikke er kilder til en fast samhain-feiring 1. november. Selv begrepet keltere er vanskelig å forsvare på tvers av De britiske øyer.
For innholdet er opprinnelsen mer mangfoldig. Det er imidlertid lite grunnlag for at førkristne tradisjoner er bevart gjennom middelalderen til i dag. Muligens kan skikken med bålbrenning for å minnes de døde mens ilden ebbet ut, spores til førkristne forestillinger som å jage bort hekser eller ånder, men vi har ingen gode kilder. Ellers er kostymer og knep, lys og lykter, gresskar og godteri, enten basert på et kristent bakteppe eller er kommersielle påfunn, ofte fra etter andre verdenskrig.
Noe kommer fra tradisjoner for å gi gaver for å vise at man er god kristen, eller fra fattige og andre skjult bak masker mens de gikk fra dør til dør. Det kom også til lokale skikker som å true med skade om man ikke fikk noe. Enkelte steder ble det et muntert spill der de som åpnet lot som de ikke kjente folk igjen. Det var også en tradisjon for å ha med lykter av neper formet som ansikter, i nyere tid endret til gresskar. Mye henger sammen med hvordan ulike lands tradisjoner i USA er blitt vevd sammen i hva man feirer og hvordan.
Allehelgensdag er en tid for å minnes de døde. Mange tenner lys ved graver for slektninger og bekjente. Allehelgensaften kan brukes til å understreke at evangeliets kraft er sterkere enn skrømt, død og ondskap. Det er også en kveld for å le av masker og kostymer og late som vi blir skremt. Slik C.S. Lewis understreker i «Djevelen dypper pennen» er det lite djevelen liker mindre enn å bli latterliggjort.
Det er en moderne myte at halloween handler om okkulte ritualer eller «gufs fra det hinsidige». Kvelden står i en lang kristen tradisjon.
Når flytter Den norske kirke allehelgensdag tilbake til 1. november?