Mørklegging på autopilot?

TV-serien Den tynne blå linjen burde ført til storoppvask i skandinavisk underholdningsindustri. Ikke fordi den var dårlig, men fordi det ble en stor nyhet at en normal kirkegjenger kunne fremstilles som sympatisk og oppegående. Følger man med på hvordan kristne omtales i populærkultur og læremidler, er det dessverre ingen selvfølge.

Nylig var jeg på den hjertevarme musikalen Så som i himmelen på Oslo Nye Teater, basert på Kay Pollaks Oscar-nominerte film fra 2004. Ja, vi blir glade i små og store vi møter i en liten bygd, får se hvor viktig det er å være autentiske, være oss selv og følge våre følelser. I hvert fall så lenge vi ikke er mobbere, konemishandlere eller tror for mye på gammeltestamentlig moral.

For igjen møter vi en prest som er så karikert at NRKs teaterkritiker Karen Frøsland Nystøyl kalte ham «forestillingens slemme alibi», «skrevet sjablongaktig og gjennomsiktig». Noe som selvsagt ender i fortvilelse uten løsning.