Morlille er en sten

Da jeg leste Jarl Giskes utlegning av makroevolusjon i Dagen 29. september, fikk jeg straks assosiasjoner til norskundervisningen på videregående skole for mer enn femti år siden.

Vi leste da boka «Erasmus Montanus» av Ludvig Holberg, om bondesønnen Rasmus Berg, som var begynt på universitetet, der han ganske snart kalte seg Erasmus Montanus, i all sin opphøyede lærdhet.

Hjemme hos sine ulærde bondeforeldre kunne han nå bevise at moren var en sten: Morlille kan ikke fly. En sten kan ikke fly. Altså er Morlille en sten. Slike resonnementer hadde han lært seg, i all sin enkelhet. Dette var en logikk, som foreldrene bare ikke kunne motstå, og moren ble meget ulykkelig, til han beviste henne tilbake som menneske.

I Giskes leserbrev fikk jeg den samme opplevelsen: Her ble intet avgjørende bevis ført for at makroevolusjon faktisk er mulig, slik at nye dyrearter og mennesket har blitt utviklet. Fasiten var på et vis klar, uansett mangel av grunnleggende fakta og bevis.

For Giske understreker riktignok at naturlig seleksjon er en prosess som tar bort, og ikke tilfører noe nytt. Dette er et vesentlig poeng, faktisk helt avgjørende. Uten noe nytt får vi det samme. Fiskene blir fisker, og fuglene forblir fugler.

Darwins spetter på Galapagosøyene, der noe forskjellig miljø forandret litt på nebbene, er bare mikroevolusjon, der eksisterende gener blir aktivert. Men dette beviser egentlig ikke noen makroevolusjon! Det lages ikke noe nytt.

Ny informasjon eller DNA må legges til, og blir en tilleggsoppskrift for at et nytt og annerledes vesen skal dannes, og noen må jo være avsender av både gammel og ny informasjon.

Informasjon lager seg ikke selv, enten det er et musikkstykke, en kakeoppskrift eller et dataprogram. Noen må tenke det ut og lage det.

Ingen vil vel seriøst påstå at dataprogrammet Word ble til av seg selv, og at tegnene ble plassert ved en tilfeldighet?

I dyr og mennesker er det bare enda mye mer komplisert. Her kan det være snakk om millioner og milliarder av DNA-tegn, og de må være helt korrekt plassert for at kroppen skal fungere under deres administrasjon.

Våre gener styrer alt som skjer i kroppen: Temperatur, produksjon av celler, søvn, fordøyelse, pust, transport, reproduksjon, immunforsvar og alle de indre organer, samt utallige andre oppgaver. De styrer også det kompliserte stoffskiftet, der mat omdannes til muskelceller og energi.

Dette skjer i hver eneste celleveggs nanosmå mitokondrier, der mange ørsmå protein- turbinmotorer med opptil 6000 omdreininger utfører jobben å lage ATP, eller energi til all aktivitet. Kan dette være resultatet av noen tilfeldige mutasjoner?

Kroppen er bare et fantastisk, komplisert og omfattende system der alle delene må fungere for at organismen skal virke. Det er genene, vårt DNA, som styrer produksjonen av proteiner. Lange kjeder av 50-60 aminosyrer settes sammen, og de må være pinlig korrekte for å fungere. De skal i tillegg foldes på helt bestemte måter, og bevege seg.

Inne i hver eneste celle er våre gener pent kablet på små spoler, for at de skal være lette å aktivere etter behovet. Oppstått ved tilfeldige mutasjoner?

Det er også kjent at hver art har sine spesifikke gener, som ingen andre arter har. Dette er egentlig selvsagt, for dyrene et jo forskjellig utstyrt. Gener gir for eksempel løvene deres manke, insekter seks bein og fluene fasettøyne.

Kjell J. Tveter har i tidligere leserbrev beskrevet hvor stor avstanden er mellom sjimpanser og mennesker, og det er et enormt sprang, en avgrunn som ingen har kunnet forklare. Og overbevisende mellomledd mangler.

Av menneskets 2.3 milliarder DNA- tegn er hele 480.000.000 tegn unike for oss, eller ca 15 prosent. Det ville tilsvare alle bokstavene i hele 650 bøker!

Menneskets fingre kan brukes som verktøy, øynene er plassert så vi lett ser bakken, samt at vi har evnen til å formulere lyder til ord og meninger. På toppen kroner vår fantastiske hjerne, som skiller oss ut som genuine vesener.

Språkhjernen og matematikkhjernen kan se ut til å være spesialdesignet for menneskets behov og evner forøvrig. Jeg undrer meg over at evolusjonsbiologer i fullt alvor mener at alle veseners pinlig nøyaktige DNA-koder har laget seg selv, tilfeldigvis?

Poenget med alle disse detaljene er å antyde det storslagne i skaperverket, i alt liv, som faktisk også kan formere seg! Helt fra den enkelte celle med sin yrende produksjon og transport som i en by, til høytstående vesener fulle av liv.

Jeg ble en gang fortalt av en lærer at evolusjonslæren var vitenskapelig bevist, og jeg trodde ham. Nå vet jeg bedre. Det er derfor en tragedie at det i dagens skole er nærmest tabu å kritisere eller diskutere denne teorien, som har så svak basis.

Vi gir dermed elevene stener for brød, og det er tydelig ideologisk styrt, for bevisene mangler. Men dermed kan Gud erklæres død.

Min logikk sier meg at makroevolusjon med ny tilført informasjon ikke kan finne sted uten en kraft med skyhøy intelligens og skaperevne.

Morlille er ikke en sten.