Musikk og sjokolade

Innenfor de snevre rammer som er satt for debattinnlegg i Dagen, er det selvfølgelig ikke mulig å svare fyllestgjørende på Frode Graneruds kommentar (17.06.) til mitt tidligere innlegg (02.06.) i musikkdebatten, men noen momenter vil jeg trekke fram.

Granerud er tydelig svært uvillig til å avklare om det er forskjell – og eventuelt hvilken – på musikken som guddommelig skapelse og som menneskelig uttrykk. Derfor tar jeg ham på ordet når han uttaler at hans oppfatning kommer fram i det han har skrevet, noe som vel må gjelde hans «ståsted» som er som følger:

«Prinsipielt kan enhver form for musikk benyttes i gudstjeneste og lovprisning.» Ingen musikk er altså i seg selv uforenlig med tilbedelse av Faderen.

Med andre ord er det vel for Granerud ingen forskjell på musikken som skapelse og som menneskelig uttrykk. (Hva skulle den forskjellen i så fall bestå av?) Følgelig: På musikkens område gjør ikke syndefallets konsekvenser seg gjeldende.

Her kan alle mennesker fritt utfolde seg uten fare og mulighet for å realisere noe som er preget av synden. Hvordan det skal begrunnes teologisk, går over min forstand. Men jeg er jo ikke teolog!

Men jeg kan forsikre Granerud, som med noen kjappe og ubegrunnede påstander elegant forkaster hele kirkens nesten 2000-årige og svært omfattende musikkrefleksjon – som han åpenbart ikke kjenner – at til å frita musikken for syndefallets konsekvenser, vil han ikke finne noen hjelp i denne refleksjon.

Da må han – noe han også intuitivt har forstått – hente ammunisjon et helt annet sted, nemlig hos sofister, epikureere og hos den ekstreme skeptiker Sextus Empirikus. Men jeg er sterkt i tvil om det er selskap Granerud bør føle seg vel i.

Jeg antydet at Granerud opererer med et uklart åndsbegrep, noe som blir åpenbart av følgende uttalelse: «Jeg er skeptisk til en tanke om at musikken/musikksjangrer har en egen ånd i seg.» (Hva slags ånd skulle det i tilfelle være?) – Granerud ender vel her i et åndsbegrep som gir musikken en slags fetisjkarakter ved at musikken inntas av en åndelig makt knyttet til, ja, som har sitt «sete» i musikkens former.

For meg har dette intet med det kristne åndsbegrep å gjøre, det vil si den åndelighet som kommer til uttrykk i at mennesket er skapt med en åndelig dimensjon som ytrer seg i menneskets tanke, vilje og følelse.

Når man taler om ånd i musikken, sikter det altså til at musikken som menneskelig uttrykk har sitt utspring i og formes av menneskets tanke, vilje og følelse. Denne musikken påvirker så i neste omgang tanke, vilje og følelse hos den som hører musikken. Det er hva man sikter til med åndelig virkning av musikken.

Dermed bør det være mulig å forstå min uttalelse om at alt mennesker uttrykker innenfor de forskjellige uttrykksmodaliteter, er formidling av åndelig realitet. Når Granerud derimot mener at dette er en absurd oppfatning, er det først innenfor og i lys av hans åndsbegrep den blir absurd. Men det bør ikke legges meg til last!

Ifølge Granerud nytter det ikke å argumenter for – og vel heller ikke imot – rock, noe som da selvfølgelig gjelder all musikk. Innenfor musikken handler det nemlig kort og godt om hva vi liker og ikke liker, og basis for dette liker ligger i «umiddelbar opplevelse av sanselig behag (…) og ikke logikk og argumentasjon».

Dette i full forståelse med epikureerne – selv om de ikke som Granerud nevner sjokolade i sakens anledning – som sier at musikken helt og holdent hører inn under det sansemessige og har som formål å fremkalle lystfølelse på linje med velsmakende mat og drikke.

For undertegnede – som langt ifra er epikureer – er ikke det å like mat/sjokolade identisk virkelighet med det å like musikk siden det er fenomener fra to kvalitativt og vidt forskjellige virkelighetskategorier.

Gjennom hele kirkens historie har man vært bevisst musikkens sterke sanselige virkning, men man kom aldri på den tanke at det er denne virkning alene vurderingen av musikken skulle baseres på. Man var derimot sterkt fokusert på å bedømme musikken slik at man kunne stenge ute den musikken som var i stand til å tenne de sanselige drifter og føre mennesker ut i synd.

Granerud, derimot, hevder at musikken kun kan og skal vurderes i lys av om den formidler sanselig behag, det vil si om man liker den. Men ethvert menneske har jo et kjød som vet utrolig godt hva det liker og har behag i, og det forundrer meg derfor at Granerud kan operere med en så overfladisk og endimensjonal oppfatning av det sanselige.

Hvordan tenker han at det skal være mulig for mennesker å bli sikre på at det ikke er det forførende og fordervende de kjenner behag ved og liker? Det måtte i så fall skje ved at Granerud på forhånd – noe han jo faktisk også gjør forsøk på med sitt prosjekt – utstyrer dem med en teologisk forklaring på hvorfor man på musikkens område befinner seg i en virkelighet som ikke er omfattet av syndefallet, hvor det sanselige behag er entydig uttrykk for det gode og gudvelbehagelige, og hvor syndens mulighet derfor er utelukket.

Og selv om jeg altså ikke er teolog, ser jeg for meg at det kan bli et krevende prosjekt. Iallfall med redeligheten i behold!

Musikkdebatten: Ti spørsmål – og litt til