Debatt
Musikk som åndsuttrykk og fenomen
Frode Granerud stiller på Dagens nettsider 25. april flere spørsmål til undertegnede i anledning den påbegynte debatt om musikk i kristen sammenheng. Spørsmålene gir anledning til å utdype og oppklare viktige saksforhold rundt musikk som åndsfenomen og -uttrykk.
Det må først gjøres klart at det her ikke handler om musikkinstrumenter. Intet instrument er i seg selv gudelig eller ugudelig. Spørsmålet er hva som spilles på de ulike instrumenter. Historisk har enkelte instrumenter vært sett på som djevelens særlige redskap. Dette er imidlertid ganske forfeilet fordi intet instrument, ingen fysisk gjenstand, er verken ond eller god i seg selv; spørsmålet er hva den brukes til.
Annonse
Dernest spør Granerud om hva som menes med at musikk kalles et språk, og dermed – som ethvert språk – formidler et visst åndsinnhold.
I min siste bok, der blant annet musikkspørsmålet tas opp, skriver jeg følgende til dette: «Ethvert språk er i seg selv en nøytral skapergave. Spørsmålet er hva som uttrykkes med språket. Likesom språket er bygget opp av ord, og ordene av bokstaver, slik er musikken bygget opp av enkelttoner, harmonier, instrumentering, osv. Og likesom den enkelte bokstav eller det enkelte ord i seg selv verken er onde eller gode, slik er ikke enkelte toner, harmonier eller instrumenter i seg selv verken onde eller gode. Men når ordene settes sammen til setninger, får man et meningsinnhold som i høy grad kan vurderes på gitte kriterier. Så også med musikken.»
På bakgrunn av dette har den kristne kirke gjennom store deler av historien vært klar over at musikken i det hellige rom skal og må skille seg fra musikken i det sekulære rom. Dette var en del av arven fra tempelmusikken i Jerusalem, som var vesentlig annerledes en den musikk som ble anvendt i kanaanittisk eller babylonsk gudsdyrkelse.
Alteret er erstattet av scene, det hellige av hva som passer min smak.
I ganske stor grad kan dette beskrives ved hjelp av sjanger-begrepet. Ulike musikalske sjangere hører hjemme i og er skreddersydd for ulike «Sitz im Leben» (livssituasjoner). Man har sørgemusikk, militære marsjer, dansemusikk, underholdningsmusikk, osv. Også innen klassisk musikk er der slike skillelinjer: Så vakker som f.eks. en etyde eller nocturne av Chopin er, er de ikke laget som og egner seg heller ikke som kirkemusikk.
Når en hevder – slik det er vanlig i dagens Kristen-Norge – at musikk er «nøytral», begrunnes det vanligvis med å hevde at all musikk bare er en «form» uten innhold. Fordi denne «form» i prinsippet er totalt likegyldig i den betydning at den ikke bærer i seg noe som helst budskap eller innhold, kan en hvilken som helst musikktype eller sjanger anvendes i det hellige rom og til en hvilken som helst tekst. Noe som også skjer i en del sammenhenger. Dermed kan en gjerne kle en salme som «Med Jesus vil eg fara» i tonene fra hardrock eller disco eller trance. Uten å forstå at slike musikalske uttrykk strir imot og ødelegger budskapet som ligger i teksten.
Det kan se ut til at de fleste mener at fordi den påvirkning musikk har på menneskesinnet er ikke-verbal, representerer musikk ikke et teologisk problem. Jeg vil i motsetning til dette hevde at nettopp fordi musikken påvirker sinnet ikke-verbalt, dvs. på måter det er vanskelig å forholde seg til rasjonalt, gjelder det å være særlig våken på dette området. Det behøves åndelig dømmekraft. Men ved å definere musikk som «nøytral» og som et teologisk adiaforon, har en kastrert all evne til åndelig dømmekraft.
Kulturoppdraget er en del av det oppdrag som er gitt oss av Skaperen. Håndens og åndens arbeid er gudvillet. Men pga. syndefallet vil alt kulturarbeid være preget av syndens realitet. Av denne grunn må en kristens forhold til ulike kulturelle uttrykk være dobbelt: Både kulturåpent og kulturkritisk. Kulturkritikk betinger åndelig dømmekraft.
Et hovedproblem når det gjelder dette spørsmålet, er forholdet til det hellige. Begrepet «hellig» innebærer skille (noe som også ligger i ordets etymologi). Det som foregår i det hellige rom, når Guds folk er samlet for Guds ansikt, må pr. definisjon skille seg fra det som skjer i det sekulære rom. Noe som gjelder både innhold, form og uttrykk.
Annonse
Å hente inn underholdningsindustriens og populærkulturens formspråk – slik en har gjort på det musikalske område – vitner i beste fall om manglende forståelse for det hellige, i verste fall om en fornektelse av det. Den uunngåelige følge av dette, er verdsliggjøring av Guds folk.
Den manglende evne til kulturkritikk på musikkens område har også ført til verdsliggjøring som manifesteres i nyord som har dukket om de senere år: «Lovsangsartist», «lovsangsidol», «lovsangskonsert», absurde begreper som viser hvor langt bort en har kommet fra Bibelens tankegang om hva rett lovsang er i Guds hellige folk.
For sammen med hele denne «lovsangstrenden» skjer det en omdefinering av hva en kristen gudstjeneste er: Alteret er erstattet av scene, det hellige av hva som passer min smak.
