Musikkdebatten: Flerstemt sang og pipeorgel har også vært omstridt

Det er igjen nødvendig med noen kommentarer til Kjell Håvard Grønbeck, etter hans innlegg 24. juni.

Det er nyttig at Grønbeck avklarer at ånd i musikken ikke handler om åndeverden og om guddommelige og demoniske og andre slags åndsmakter; det var ikke opplagt i hans forrige innlegg. Ånd i musikken handler derimot, ifølge ham, om «menneskets tanke, vilje og følelse».

Jeg forstår ham derfor som at det han mener når han skriver at det er en «åndelig realitet» som kommer til uttrykk når mennesker uttrykker seg, er at det som uttrykkes er menneskelig. Uttrykksmåten hans er noe svulstig og egnet til å misforstå, så det er bra han oppklarer dette.

Og på disse premissene er jeg selvsagt helt enig med ham. Hver gang mennesker uttrykker seg er det – selvfølgelig – noe menneskelig som uttrykkes. Ingen spesielt oppsiktsvekkende innsikt, men det kan jo være greit å slå fast selvfølgeligheter også.

Da er vi sikkert også i prinsippet enige om at alt mennesker uttrykker både kan være preget av Gud og det gode, og av syndefallet og djevelen. Den videre samtalen bør dermed dreie seg om hvordan vi sorterer i dette.

Og her er vi ved debattens kjerne: Er det enkelte musikkformer som i seg selv er av det onde, uavhengig av tekstlig innhold, musikernes ståsted og rammene for fremføringen? Her ligger bevisbyrden på dem som sier ja, og om debatten skal komme videre på et konstruktivt spor, må noen påvise dette.

Jan Bygstad gjorde dessverre aldri noe forsøk på å forklare hvordan ordløs musikk kan formidle dogmatikk og etikk. Per Bergene Holm rotet seg inn i ubibelsk menneskelære med sine fullstendige ubegrunnede påstander om naturlig og gudgitt rytme. Jeg lytter gjerne til Grønbecks bidrag.

Så tror jeg ikke Grønbeck helt forsto det jeg skrev om musikk og sjokolade som sanselige opplevelser. Poenget mitt er følgende: Det er ingen som liker rock eller sjokolade eller noe som helst annet sanselig fordi de har vurdert saken og kommet til at det er logisk å gjøre det.

Men ofte gjør en rasjonell ettertanke seg gjeldende, og lærer oss at det er en del ting det er klokt å begrense eller holde seg helt unna, selv om de gir sanselig behag. Usunn mat, rus og seksuell promiskuitet er opplagte eksempler på dette.

Men da ligger bevisbyrden på den siden som sier nei, og det er der det kreves argumentasjon. Ofte er den bevisbyrden ganske lett, som i eksemplene jeg nevnte. Men den ligger altså på nei-siden, ikke på ja-siden.

Og derfor kommer jeg ikke til å argumentere for hvorfor jeg liker rock. Men jeg kan gjerne lytte til og svare på argumentene til dem som mener at rock er galt.

Avslutningsvis vil jeg minne om at «kirkens nesten 2000-årige og svært omfattende musikkrefleksjon», som Grønbeck viser til, ikke er én ting, og at den heller ikke er et avsluttet kapittel med en ferdig konklusjon. Historien om kristen musikk er full av mangfold, debatter og kontroverser.

Flerstemt sang og pipeorgel er aksepterte og selvsagte deler av kirkemusikken i dag, men de var begge omstridte da de var nye. Arbeidet med å sortere hva som er synd, hva som er usunt, og hva som bare er nytt og uvant, vil alltid gå videre. Mine innlegg i denne debatten kan i så måte sees som bidrag i kirkens stadig pågående musikkrefleksjon.