Musikkdebatten: Ti spørsmål – og litt til

Undertegnede ønsker med dette å sette punktum for debatten rundt musikkspørsmålet som har gått i avisen de siste månedene.

I debatten som har gått i avisen ang. musikkspørsmålet denne våren, har det gjentatte ganger vært reist krav om at det må angis klare kriterier for skjelning mellom hva som er anvendbart i kristen sammenheng og ikke.

Når undertegnede har vært tilbakeholden med å sette opp en slik liste med kriterier, har dette sin grunn i at dersom en ikke forstår den grunnleggende tenkningen, vil det å angi kriterier lede inn i fruktesløst ordgyteri.

Dernest må det anføres at forkjemperne for den moderne musikkulturen i kristen sammenheng, argumenterer ved å kreve oss som er skeptiske til dette til regnskap for hvordan vi begrunner vårt syn, samtidig som de selv ikke ønsker å klargjøre premissene for egen tenkning utover påstander om at «musikk er nøytral» og at «musikkspørsmålet er et adiaforon». Disse påstandene fremføres som selvfølgelige sannheter uten forsøk på dypere grunngiving.

Det kan derfor være nyttig å formulere noen konkrete spørsmål som det vil være gagnlig å få reflekterte svar på dersom en meningsfull diskusjon skal fortsette:

1. Den kristne kirke har – helt fram til opplysningstiden – forholdt seg kritisk sorterende til hvilken musikk som kan anvendes i det hellige rom. Hvilken ny erkjennelse ligger til grunn for at en i dag mener seg å vite bedre?

2. Klassisk tenkning i den kristne kirke på dette området har hevdet en ubrytelig sammenheng mellom dogmatikk, etikk og estetikk («det sanne, det gode og det skjønne»). All kirkekunst – også musikk – har hatt sin rot i denne tenkningen. Moderniteten har oppløst denne sammenhengen og gjort det estetiske til et subjektivt spørsmål om smak og behag.

På hvilket grunnlag er denne subjektivitet gjort normgivende i kristen sammenheng?

3. Dersom en er klar over hvor sterkt musikk kan påvirke menneskers sjelsliv, hvordan kan en da hevde at all musikk er «nøytral»?

4. Når musikk kan påvirke menneskelige sjelstilstander, vil det da ikke være naturlig, ja, av avgjørende betydning å kunne velge musikkformer og musikalske virkemidler som skaper age innfor Den hellige og stillhet innfor Guds ord?

5. Innføringen av moderne musikkultur i kristen sammenheng har regelmessig vært motivert gjennom å hevde at det er mulig å skille mellom «form» og «innhold». Påstanden forutsetter at musikk er en innholdsløs form. Hvordan begrunner man en slik påstand?

6. Og motsatt: Dersom musikk ikke er en innholdsløs form, men tvert om bærer med seg et eller annet åndsinnhold, bør en reflektere grundig over hvordan dette eventuelt påvirker menighetene. Hva slags åndelig dømmekraft vil menighetene da trenge for å beskyttes mot at «en annen ånd» (2 Kor 11,4) får rom?

7. Det er en selvfølge at ulike sjangere/stilarter i musikken passer til særlige anledninger i livet (f.eks. sørgemusikk, militærmusikk, dansemusikk, osv.). Med hvilken grunn vil en hevde at det samme ikke skulle gjelde i Guds hus?

8. Det er en musikkhistorisk kjensgjerning at det kristne Europas musikalske røtter (via synagogen) går tilbake til tempelmusikken i Jerusalem. Denne skilte seg avgjørende fra den ekstatiske og orgiastiske musikk i gudsdyrkelsen hos Israels nabofolk. Skillet mellom hedensk musikkultur og Israels hellige gudstjeneste ble videreført i den kristne kirke gjennom å opprettholde skillet mellom verdslig og hellig sang.

Hva skjer med sangen i det hellige rom når en bryter ned dette skillet – et skille som er en liturgisk og teologisk markering av Jesu ord «Mitt rike er ikke av denne verden» (Joh 18,37)?

9. Den kristne menighets sang er dens takkoffer (Hebr 13,15). Innføringen av den moderne rytme- og populærmusikken i kristen sammenheng betinger at orgel og klaver som skal lede menighetens sang, erstattes av band med forsangergrupper. Disse plasseres foran, på podiet. Med dette skjer det en transformasjon som også definerer forståelsen av samlingen i Guds hus: Alteret erstattes av scene.

Er en oppmerksom på de ekklesiologiske konsekvensene av at menigheten med dette omdefineres til publikum?

10. Barn og unge er på en særlig måte påvirkelige for tidsånden. Det som ligger i tidsånden oppleves av disse som noe selvfølgelig og naturlig, og de vil derfor ofte reagere med en instinktiv motvilje overfor det som ikke er i pakt med tidsånden. Å la barn og unge – og hensynet til disse – styre musikk og valg av ytringsformer i den kristne menighet vil derfor i realiteten innebære at en lar tidsånden styre.

Men: Lærer Bibelen at det er slike hensyn som skal styre gudstjeneste og tilbedelse i Guds hus?

Til sist: Tapet av det hellige er en sentral side ved sekulariseringen av den vestlige kultur. Fremmedheten overfor det hellige har i stor utstrekning også slått inn i kristen sammenheng. Vil det da ikke være en selvfølge at når en tar i bruk populærkulturens musikk (og ytringsformer), vil dette uvegerlig forsterke fremmedgjøringen overfor det hellige – og med det, også fremmedgjøring overfor avgjørende sider ved den bibelske åpenbaring?

Guds folk skulle være det hellige folket (2 Mos 19,4f; 1 Pet 2,9f). Møtet med Den Hellige innebærer alltid og konsekvent at det som hører det gamle menneske til, må dø, det må korsfestes. Derfor vil en kristendomsform som har til formål å bekrefte folk i deres preferanser, være i strid med noe grunnleggende i vitnesbyrdet.

At folk skal «kjenne seg igjen», «føle seg hjemme» i et Guds hus fordi det som foregår der ikke skiller seg vesentlig fra det som ellers foregår i deres sekulære verden, bommer derfor fundamentalt på det bibelske hellighetsbegrepet.

En bør derfor spørre seg om det at en har latt populærkulturens ytringsformer få et slikt innpass i forsamlingene dypest sett handler om å søke åndelige mål ved hjelp av kjødelige midler (1 Kor 2–3)?

Musikkdebatten: Vi kommer nok ikke videre

Dårlige musikalske takter fra ansatte i DELK

Vi skal være både kulturåpne og kulturkritiske