I mitt forrige innlegg utfordret jeg Kjell Håvard Grønbeck til å svare på hvordan enkelte musikkformer i seg selv kan være av det onde, uavhengig av tekstlig innhold, musikeres ståsted og rammer for framføringen.
Det er dette som er kjernen i musikkdebatten som har gått i Dagen i flere måneder nå, uten at noen har klart å gi noe tilfredsstillende svar på spørsmålet.
Jeg ser at Grønbeck i sitt svar 2. juli heller ikke gjør noe forsøk på det, men i stedet bruker plassen på en rekke frodige karakteristikker av min påståtte inkompetanse. De er nokså underholdende å lese, men viser samtidig at videre samtale ikke har noen hensikt.
