Debatt
Musikkens gave blir misbrukt når mennesker bruker den til å formidle noe ondt
Bibelskolerektor Per Bergene Holm avviser i et svar til undertegnede publisert på dagen.no 15/7 («David, Luther og musikken») at han har hevdet, at «Gud hadde imot det» at kong David hoppet og danset foran paktens ark under det andre forsøket på å føre den opp til Jerusalem (jevnfør 2 Sam 6,14ff og 1 Krøn 15,27ff).
For ved det andre forsøket var det ifølge Bergene Holm ikke Gud imot at David hoppet og danset, siden David denne gangen hadde involvert levittene i prosesjonen. Men dermed innrømmer Bergene Holm jo indirekte, at det ikke var Davids musikalske lek/dans i seg selv som var Gud imot, men bare den rammen som denne leken/dansen foregikk i!
Annonse
Dette stemmer overens med hva undertegnede skrev i et innlegg som ble publisert på dagen.no 11/5 («Intet belegg i Skriften for at musikkformer er et bekjennelsesspørsmål»), nemlig at det fremgår av 1 Krøn 15,13 at den eneste årsaken til at det første forsøket på å føre paktsarken opp til Jerusalem endte galt, var at levittene ikke hadde blitt involverte.
I det samme innlegget fremholdt jeg imidlertid også, at hvis Davids improviserte musikalske lek/dans i seg selv virkelig hadde vært Gud imot den første gangen, så ville den selvsagt også ha vært ham imot den andre gangen.
Så når Bergene Holm nå forsøker å tilbakevise kritikken min ved å vise til at det bare var Davids lek/dans foran paktsarken første gangen som var Gud imot, så faller dette på sin egen urimelighet, i og med at det jo var om den improviserte musikalske lek/dans i seg selv, at Bergene Holm tidligere brukte uttrykket: «Gud hadde imot det» (i innlegget «Mener Gud noe om musikk?», publisert på dagen.no 4/5).
Dette fremgikk dels av dét som han den gangen skrev om det verbet som er brukt i 1 Krøn 13,8 om Davids lek/dans (men som jeg i det før nevnte innlegget gjorde oppmerksom på, så er det akkurat det samme verbet som er brukt om Davids lek/dans i 1 Krøn 15,29!).
Men dette fremgikk også av hans – nå i hans siste innlegg gjentatte – henvisning til Amos 6,5, som han oppfatter som en indirekte kritikk av David, mens vanlige kommentarer til Amos 6,5 utelukkende oppfatter verset som en kritikk av de «trygge» og «sorgløse» i Israel på Amos' tid.
Guds forskrifter vedrørende Den gamle paktens tempelgudstjeneste var jo «bare en skygge av de goder som skulle komme» (Hebr 10,1a). Det går derfor ikke an – slik som Bergene Holm forsøker på i sitt siste innlegg – å bruke slike skriftsteder som 2 Krøn 29,25 som argument for at bruken av musikkformer ikke kan være et adiaforon i Den nye pakten ved Jesus Kristus.
Når det gjelder Luther, så viste jeg jo i innlegget mitt til en artikkel om hans syn på musikken, og jeg fastholder på grunnlag av innholdet i denne artikkelen – som er tilgjengelig for alle og enhver på nettet – at «det i aller høyeste grad er diskutabelt hvorvidt Luthers syn på musikken vil kunne karakteriseres som en videreføring av «det tradisjonelle kristne kunstsyn» .
Endelig så hevder Bergene Holm at jeg har forvrengt hva Luther sier i sitatet fra forordet til «Symphoniae iucundae». Men Luther sier jo her vitterlig at musikken er en Guds gave, som noen misbruker; og som et eksempel på dette misbruket viser han til hva «de uanstendige diktere gjør med de usunne kjærlighetsvisene sine».
Annonse
Dette fremgår enda tydeligere av den engelske oversettelsen av Luthers latinske original, der det tales om «perverted minds who prostitute this lovely gift of nature and of art with their erotic rantings» («Luther's Works», Volume 53: «Liturgy and Hymns», Philadelphia, Fortress Press 1965, s. 324 – tilgjengelig på nettet).
Derfor er det – slik jeg skrev – ikke visse musikkformer, som i Luthers øyne er problemet, men derimot misbruket av «denne deilige kunst [musikken]» til «å dyrke Guds fiende» (som han uttrykker seg).
I innlegget «Det musikalske syndefallet» (publisert på dagen.no 15/7) skriver Øyvind Samnøy at undertegnede skylder å svare på hvorfor ikke musikken skulle være påvirket og preget av syndefallet, når all annen kunst som vi mennesker driver med, er det. Her taler vi altså om musikken i seg selv.
La meg svare med et spørsmål: Hvis virkelig musikken i seg selv er påvirket av syndefallet, hvordan kan man da fortsatt tale om musikken som en Guds gave (slik som for eksempel Luther gjør)?
Samnøy sammenligner med tekster som er onde, og som derfor slett ikke kan brukes til noe godt. Slik mener han at det sannsynligvis også vil kunne finnes musikkformer som er skapt under påvirkning av djevelen og de onde ånder, og som derfor heller ikke kan brukes til noe som helst godt.
Men selve språket som en tekst er skrevet på, er jo i utgangspunktet gitt av Gud; og språket blir derfor misbrukt, når man bruker det til å skrive en ond tekst. På samme måten forholder det seg med musikkens gave: den blir også misbrukt, når mennesker bruker den til å formidle noe ondt på en eller annen måte.
Jeg kan således ikke innse at det skulle være noe «hull» i argumentasjonen min, slik Samnøy påstår. Derimot har verken han eller andre på samme siden i denne debatten kunnet peke på klare ord i Skriften, som viser at bruken av musikkformer i kristen formidling ikke er et adiaforon.
Og siden det bare finnes to kategorier av spørsmål i den kristne etikken: de som på forhånd er avgjort i Guds ord og så de som hører under adiafora-spørsmålene, så er det derfor fortsatt Samnøy og Bergene Holm med flere som har bevisbyrden i denne debatten!
