Myndighetene våre nekter flyktninger å skifte tro

Som pastor i en menighet med mange konvertitter over noen år, ser jeg svakheten i måten ting blir behandlet på hos utlendingsmyndighetene. Når en flyktning kommer til tro ringer alarmklokkene i UNE. Det ser ut til at deres innstilling er at konvertering skjer kun for å skaffe seg en mulighet for opphold i Norge.

Jeg har vært med i nemndmøter, rettsaker med flyktninger, og jeg har skrevet attester på konvertitters aktivitet og liv som kristne. Alle som konvertert blir møtt med skepsis, og få blir trodd.

Det har resultert i at flere har blitt utsatt for utsendelse og forfølgelse. Før jul i 2018 ba jeg om et møte med representanter fra UNE, noe jeg fikk. Rett før jul i 2018 møtte jeg sammen med biskop emeritus Tor B. Jørgensen, Lemma Desta (Norges Kristne Råd) og Anne Lise Søvde, (Norme) en gruppe sjefer i UNE for å samtale om konvertittspørsmål.

Vi representerte en stor bredde i kristenheten. For UNE møtte daværende seksjonssjef Inger Marie Halle, sammen med fagsjef og Asiasjef. Vi tok opp flere spørsmål. Her er de viktigste:

Hva er en reell konvertitt? Her fikk vi ikke noe svar, de verken ville eller kunne svare oss på hva begrepet reell konvertitt inneholder. Noen dager senere fikk jeg denne definisjonen fra seksjonssjefen tilsendt på Mail:

«Jeg tenker konvertering handler om ens indre religiøse overbevisning hvor man går fra en tro til en annen tro, og at dette er noe dypt personlig for den enkelte. Når uttrykket reell brukes, er det som vi viste til, for å skille en som anfører konvertering for å få oppholdstillatelse i Norge uten å faktisk ha forlatt sin opprinnelige religion, fra en som har konvertert.»

Hvem avgjør konvertittsakene i UNE? Svaret vi fikk, gjør oss urolige. «Det er som oftest opp til den enkelt saksbehandler,» var svaret. Da vet vi at i de fleste tilfeller blir de avgjort uten at vedkommende møter konvertittene, og uten bruk av sakkyndige med tros-kompetanse.

Hvilke tros-kompetanser har UNE? Svaret var at «Vi (UNE) har ingen sakkyndige med tros-kompetanse.»

Synes dere konvertittsaker er vanskelig? Ja, svarte alle tre, «det er de vanskeligste saker vi har.»

Vi får ofte høre fra UNE at mange blir sendt tilbake til for eksempel Afghanistan, og at det ikke er rapportert om at de har fått problemer ved hjemkomst.

Dette er beviselig usant. UNE har fått flere tilbakemeldinger på det, men de fastholder at vedkommende ikke er reelle konvertitter. Jeg kjenner selv til minst 8-10 personer som etter hjemkomst har blitt utsatt for forfølgelse og noen har blitt utsatt for til dels grove voldshendelser fordi de er blitt kristne.

Jeg la også frem bildebevis på det i møte med UNE. For en av de hjemsendte resulterte det i at en mor med to barn var nær ved å bli henrettet. Uttransporten ble gjort ved hjelp av 13 tjenestemenn/-kvinner fra Politiets utlendingsenhet (PU). Hun ble sendt ut under mye bruk av tvang, der hun mellom annet ble bundet til flysetet med plaststrips, noe PU selv har dokumentert.

På flyplassen i Kabul ble hun slått ned av et familiemedlem foran myndighetspersoner og politi fra Afghanistan og Norge, og et par dager etter ble hun igjen banket opp på hotellet av samme person.

Afghanske myndigheter nektet først å ta imot dem på grunn av konverteringen, og følget med PU reiste til et nærliggende land før de 2 dager etter kom tilbake til Kabul. PU sammen med ambassadepersonell klarte å «diskutere» seg til å få levert mor og 2 mindreårige barn.

Sitat politirapport: «Etter litt diskusjon aksepterte de å ta imot mor og barn. Hele familien reiste på Laissez-passer fra UDI. Alle utgifter ble dekket av staten.»

Etter flere måneder med store prøvelser, vold og trusler fra familie, greide hun og barna på mirakuløst vis å flykte fra dem som ville fullbyrde «dødsdommen». Historien er grusom, og tror du ikke på Guds hjelp, kan du vanskelig forstå at hun virkelig klarte det.

Ethvert forsøk på å ta saken opp igjen i UNE var fånyttes. De foretok ikke engang et intervju med henne mens hun var i Afghanistan. De serverte det reneste karakterdrap på vedkommende, og de ville ikke tro på hverken henne, oss, FN, UNICEF eller andre som bevitnet det som skjedde.

Hvor er hun nå? Det er hemmelig, men hun er ikke i Afghanistan lenger. Hun er fortsatt en troende kristen og har selv når hun har gått gjennom de grusomste prøvelser ikke fornektet troen.

De fleste som blir returnert til Afghanistan er på flukt igjen etter kort tid. Norge løser ingen flyktningproblem på denne måten, de skaper mer problem. Vi har sett flere 10-talls mennesker med muslimsk bakgrunn komme til tro på Jesus i menigheten. Ingen har hittil blitt trodd av UNE.

Vi har folk som har vært hos oss i menigheten som nå er på flukt i 4-5 ulike land, og de har det ikke bra. Ikke alle har brukt konvertering som grunnlag. UNE har i mange rettsaker sagt at det er bare de som ikke har fått opphold som konverterer. For det første er det ikke rart at det fra deres ståsted kan se slik ut.

Det er faktisk bare de konvertittene de kjenner til. De som konverterer etter å h fått opphold har ingen plikt å rapportere det tilbake til UNE. For det andre er det det statistisk bevist at mange innvandrere konverterer også etter å ha fått opphold.

Det påstås også i retten at de konvertittene som får opphold, går tilbake til sin opprinnelige tro etterpå. Jeg har aldri hørt om det, og det har heller ikke flere pastorer jeg har snakket med som også har hatt mange konvertitter i sine menigheter.

Faktum er at ingen av «våre» flyktninger, som UNE sier er bekvemmelighetskonvertitter har forlatt troen, selv om de ikke har blitt trodd, og selv om de er blitt utsendt til forfølgelse, eller om de er på flukt i andre land. Det skulle tyde på at UNE har gjort mange feilvurderinger i konvertittsaker.

Vi snakker faktisk om en forfølgelse av troende og at våre myndigheter nekter flyktninger å skifte tro. Kravene er så hinsidige at hadde en kjørt samme kriterier på normale kristne i Norge hadde det ikke blitt mange som hadde blitt godkjent som kristne.