Debatt
Myten om at Boris Johnson ødela for fred i Ukraina
En av de underligste teoriene som er blitt sirkulert i alternative medier og av Kreml-vennlige kommentatorer i Vesten de siste månedene, er påstanden om at Vesten, og spesifikt Storbritannias tidligere statsminister Boris Johnson, skal ha sabotert og ødelagt grunnlaget for fred i Ukraina.
En av dem som gjentatte ganger har fremmet dette narrativet, er partileder Erik Selle i Konservativt, herunder i et intervju med iNyheter sist uke.
Siden Russlands invasjon har Selles argumentasjon stort sett dreid seg om at Vesten – ikke Russland – har skylden for Russlands aggresjon mot Ukraina, selv om han gjerne benekter dette når det blir for ubehagelig å innrømme, for eksempel i et harmdirrende svar til Vebjørn Selbekk i Dagen 21. mars 2022.
Men i et intervju i iNyheter fredag 12. januar i år svarte Selle «Ja, jeg mener det» på direkte spørsmål (1:32.00) fra Helge Lurås: «Mener du vi i Vesten har en stor del av ansvaret for at Russland angrep …?»
Selle fortsetter i intervjuet å gjenta mange av sine underlige analyser av Ukraina-krigen, som jeg her skal la ligge, bortsett fra hans påstand (1:19.50) om at det er Boris Johnsons skyld at det ikke ble fred i mars 2022.
I en artikkel 5. januar har Wall Street Journals utenriksredaktør, Yaroslav Trofimov, undersøkt disse påstandene nærmere, og hans granskning viser et helt annet og ganske mer komplisert bilde.
Det første møtet mellom ukrainske og russiske forhandlere fant sted 28. februar 2022 i den hviterussiske byen Gomel, bare fire dager etter invasjonen. Den russiske sjefsforhandleren Vladimir Medinsky fremsatte en lang liste med krav, herunder at Zelenskijs administrasjon skulle erstattes av et russisk nikkedukke-regime, at den ukrainske hæren skulle overgi alle tyngre våpen, og at alle såkalte nazister, dvs. de som var imot russisk overherredømme, skulle arresteres og stilles for retten.
En av Ukrainas forhandlere, Mykhailo Podolyak, kommenterte senere at «vi oppdaget at dette ikke var folk som var sendt for å forhandle, men for å motta vår kapitulasjon».
I ukene som fulgte fant det sted en rekke uformelle samtaler. Ukraina var på dette tidspunktet hard presset og befant seg i en nokså desperat forhandlingssituasjon. Fra ukrainsk side ble det indikert at Ukraina var åpen for oppgi tankene om Nato-medlemskap mot bindende sikkerhetsgarantier fra Vesten og Russland.
Man indikerte også fleksibilitet overfor russiske krav om å redusere størrelsen på Ukrainas forsvar, samt å fryse spørsmålet om Kryms status. Ingenting av dette var riktig nok tilstrekkelig til å stoppe Russlands terrorbombing av ukrainske byer.
Partene møttes igjen 28. mars i Istanbul. I mellomtiden hadde imidlertid kampene tatt en merkbar vending i Ukrainas favør, og russiske styrker var på retrett ved Kyiv. Ukrainas forhandlingsmål var nå å presse på for en russisk tilbaketrekking til grenselinjene før invasjonen, mens Russland insisterte på at Ukrainas hær måtte reduseres dramatisk fra 250.000 til 80.000 soldater.
Ifølge Vladimir Putin hadde ukrainske forhandlere i Istanbul akseptert de fleste av Russlands krav. «Avtalen var praktisk talt i havn», beklaget han seg noen måneder senere.
Ukraina har imidlertid hardnakket benektet riktigheten av dette. Ingen av partene hadde gjort noen bindende forpliktelser, ifølge Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba.
Men Selle stoler åpenbart mer på den russiske versjonen.
Da forhandlingene ble avsluttet 29. mars, var ukrainske styrker på vei inn i forstaden Butsja utenfor Kiev. Hva de fant der skulle umuliggjøre enhver illusjon om en forhandlingsløsning. 450 henrettede sivile, mange av dem med tegn på tortur – ikke ulikt det man senere skulle avdekke etter Hamas' herjinger i Israel 7. oktober.
Etter dette signaliserte Zelenskij at grusomhetene som var avdekket i Butsja hadde forandret alt. «Det som foregikk her var folkemord», fremholdt Zelenskij under sitt besøk til forstaden. «Det er svært vanskelig å fortsette forhandlinger når du ser hva som har foregått her.»
Det var imidlertid lite tegn til anger i Kreml, og påstandene om krigsforbrytelser og folkemord ble avskrevet som en «provokasjon».
9. april ankom Storbritannias statsminister Boris Johnson til et Kyiv som var forandret. Han uttalte at etter Butsja ville enhver fredsavtale med Putin komme med en sterk bismak:
«Ingen kan være mer ukrainsk enn ukrainerne. Det er ikke min jobb å fortelle dere hva deres målsettinger for krigen bør være, men så vidt jeg kan se, må Putin mislykkes og Ukraina fortjener å gjenvinne sine fulle suverenitet og uavhengighet … Vi kjemper ikke direkte, slik dere gjør. Det er ukrainere som kjemper og dør. Men vi vil støtte Ukraina 100 prosent».
Det er altså dette Selle mener «ødela freden» for Ukraina; at Boris Johnson sa at Storbritannia vil støtte ukrainerne hvis de valgte å kjempe.
«I Istanbul forsto vi ikke hva slags type krig Russland førte», fremholdt den ukrainske forhandleren Mykhailo Podolyak. «Etter Butsja forsto vi at Russland uansett ville forsøke å utrydde Ukraina.»
Zelenskijs posisjon har siden vært at den eneste akseptable løsningen er full tilbaketrekking av russiske styrker fra alle de okkuperte områdene erobret siden 2014, inklusive Krym.
Påstandene om at Vesten saboterte en avtale i Istanbul, er etter hvert kjent som et russisk narrativ som Putin selv har vært ivrig etter å fremme. Han har blant annet fremholdt at påstandene om krigsforbrytelser i Butsja var rent oppspinn fra Vestens side for å avspore forhandlingene.
Selle ønsker altså at grunnlaget for en framtidig fredsløsning skal være ukrainske posisjoner fra de mest desperate dagene etter den russiske invasjonen, og før Butsja. Alt annet er ifølge Selle altså Vestens og Boris Johnsons skyld.
Man kan spørre seg hvordan Selle og Konservativt er endt opp med slike mildest talt merkelige oppfatninger om Russland/Ukraina-krigen?
Noe av forklaringen er nok at Selle har knyttet til seg professor Glenn Diesen som «Russlands-ekspert». Diesen opptrer ofte på den russiske propagandakanalen RT, og deltar jevnlig på møter i Russland hvor Putin er til stede. Han er av kollegaer og journalister blitt beskrevet som en utilslørt formidler av russisk propaganda, og har i lengre tid fremsatt lignende narrativ som Selle – om at Boris Johnson saboterte en mulig fredsløsning.
Paradoksalt nok har professoren som Selle har trukket til sitt bryst også karakterisert Israels selvforsvarskrig i Gaza som et «folkemord mot palestinerne».
Og det er den samme professor Diesen som 5. januar i år anbefalte russerne å angripe, fordi ukrainerne nå er svakest på det frontavsnittet.