Nå går det på tilliten løs

Om to uker skal vi igjen få være med på den viktigste delen av et levende demokrati. Vi skal på nytt velge kommunestyrer og fylkesting. Og vi skal heller ikke glemme valg til menighetsråd og bispedømmeråd.

Ethvert valg, uavhengig av administrativt nivå, forutsetter at vi har et tilstrekkelige antall villige mennesker som stiller seg til disposisjon for ansvarsfulle og tildels arbeidskrevende verv og at de er villige til å bruke mye av fritiden sin på ulike samfunnsoppgaver.

De skal alle bestemme på våre vegne, i smått og stort. De må prioritere, velge, vekte og ta avgjørelser.

En forutsetning for at dette skal fungere er tillit: At vi har tillit til kandidatene som stiller til valg og at de vet å forvalte den tilliten de har fått etter valget.

De siste månedene har gitt oss flere uønskede eksempler på at politikere ikke har vært seg tilliten verdig.

De har først og fremst gjort feilaktige vurderinger i forhold til egen habilitet. Det har ført til at både kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) og minister for forskning og høyere utdanning, Ola Borten Moe (Sp), har måttet tre ut av regjeringen.

En tredje statsråd, kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap), har også vært i søkelyset på grunn av mangelfull vurdering av egen habilitet i forbindelse med utnevnelser.

Tidligere har både Hadia Tadjik (Ap) og Odd Roger Enoksen (Sp) måttet forlate Støres stab på grunn av dårlige vurderinger tidligere i sitt politiske liv, handlinger som ikke var forenlig med fortsatt tillit.

Det store spørsmålet må jo bli hvorfor erfarne politikere gjør alvorlige feil mens de innehar toppverv i norsk politikk. Et innlysende svar er selvsagt at det er menneskelig å gjøre feil. Ingen av oss er forskånet fra å trå feil i vårt daglige virke.

Men her dreier det seg altså om svært erfarne politikere som gjør seg skyldig i det mange vil kalle nybegynnerfeil. For det burde ikke være så vanskelig å skjønne at man ikke kan utnevne venner og kjente til fremtredende styreverv, eller sitte som medlem i en regjering som skal tildele oppdrag til en bedrift han selv har eierinteresser i.

Det kan sikkert også stilles spørsmål ved om statsrådene har hatt gode nok rådgivere, eller om medarbeiderne deres har hatt mot til å si ifra om at sjefen er på feil kurs.

På den andre siden påpekte faktisk statsminister Jonas Gahr Støre ved Trettebergstuens avgang at hun hadde gjort feilene på tross av advarsler fra departementet.

Da blir det mulig å tenke seg at makten gjør blind, at det å ha makt og innflytelse gir en følelse av å være utilnærmelig og suveren. Men det kan altså i neste omgang føre til feilvurderinger.

Uansett er slike feilgrep, uavhengig på hvilket nivå de forekommer, uhyre skadelig for politikkens omdømme, og ikke minst for tilliten til våre folkevalgte.

Eller tillitsvalgte, som de også kalles.

For dette handler både først og sist om tillit.