Nå kan jøder ikke en gang være trygge i sitt eget land

Er du kjent med uttrykket pogrom?

Opprinnelig er det et russisk ord, den bokstavelige betydningen er «ødeleggelse» eller «opprør». Men internasjonalt har det blitt en betegnelse på angrep på jødisk liv og eiendom utført av ikke-jødiske naboer.

At opphavet er russisk er ingen tilfeldighet. For Tsar-Russland var fra 1880-tallet og fremover åstedet for en rekke voldelige angrep på jødiske samfunn.

De utspilte seg som oftest slik: En bevæpnet mobb samlet seg, veltet ned gjennom gatene og oppsøkte jøder i hjemmene deres. Der de klarte å ta seg inn, stjal og drepte de for fote. Eller de tente på husene der livredde jøder hadde barrikadert seg.

Disse angrepene fortsatte utover på 1900-tallet, men etterhvert overtok Hitler-Tyskland som det viktigste åstedet for pogromer. Krystallnatten mellom 9. og 10. november 1938 er historiens mest kjente pogromen utenfor Russland.

Da Tyskland invaderte og okkuperte Øst-Europa, tiltok volden mot jøder både i omfang og bestialitet. Massakrene i Babij Jar utenfor Kiev og i den jødiske gettoen i Warszawa har skrevet seg inn i verdenshistorien med blodige bokstaver.

Men det som skjedde i Warszawa-gettoen regnes likevel som et vendepunkt. For der tok jødene opp våpen og gjorde motstand mot sine bødler. De ville ikke lenger akseptere å bli slaktet av jødehatere uten å sette seg til motverge.

Samme grunnleggende tankegang ligger til grunn både for staten Israels opprettelse og utviklingen av landets forsvarsstyrker.

Det jødiske folkets lidelseshistorie har vist med all tydelighet at de ikke kan stole på andre enn seg selv for sin sikkerhet. Derfor trenger de sin egen nasjon der de er herrer i eget hus og ikke trenger å leve på andres nåde.

Israel er opprettet som et nasjonalhjem for det jødiske folk. En stat der jøder fra hele verden automatisk kan få statsborgerskap.

Og de trenger et effektivt og slagkraftig forsvar som kan beskytte innbyggerne mot de som fortsatt vil utrydde, massakrere og drepe jøder.

Det er det de har trodd at de har hatt i Israel.

Helt til 7. oktober i år.

Hendelsene denne dagen har endret Israel for alltid. For denne sabbatsmorgenen gjennomopplevde israelske jøder det samme som forfedrene deres for to og tre generasjoner siden.

Det ble utsatt for en pogrom.

Jøder ble igjen massakrert, plyndret voldtatt og drept. De måtte enda en gang barrikadere seg i husene sine og håpe at mobben ikke klarte å bryte seg gjennom døren, dessverre som oftest fånyttes.

Men den store forskjellen var at nå skjedde dette i deres eget land. Inne i staten som er opprettet nettopp for at jøder skulle kunne kjenne seg trygge.

Selv der, i sine egne hjem på israelsk jord i en jødisk stat var de altså ikke beskyttet mot det evige jødehatets raseri.

Det er akkurat dette sjokket, dette traumet, disse historiske parallellene, man må sette seg inn i og ta inn over seg, hvis man skal klare å forstå Israels reaksjon på terroristangrepet fra Hamas. Man må skjønne hvor enormt dypt dette stikker i den israelske folkesjelen.

Dette er en hendelse av eksistensiell betydning for israelerne. Den viser dessverre at det jødiske folkets lidelseshistorie ikke er over, selv om det finnes en jødisk stat. Det som har skjedd rokker ved selve samfunnskontrakten mellom de israelske lederne og det jødiske folket.

For den hæren som skulle verne dem, Israels egne stolte forsvarsstyrker IDF, kom for sent.

De nådde i mange tilfeller først frem da pogromen var over og jødiske gisler ført bort til fiendtlig territorium. Som en saueflokk på vei til å bli slaktet.

Akkurat som under Holocaust.

Oslos kulturbyråd: – Boikott israelske kulturaktører