Nå kommer den nye hverdagen

Det er Stortinget som bestemmer. Men det ligger mye makt i det å regjere. Derfor er det ikke rart at regjeringsspørsmålet er en viktig del av valgkampen. Slik var det også i år.

Ap-leder og statsminister

Alt tyder på at Jonas Gahr Støre blir Norges statsminister om en måneds tid. I så fall unngår han å bli en av de ytterst få Ap-ledere som ikke har vært regjeringssjef. For fire år siden så det ut for at veien til Statsministerens kontor skulle bli lang for Støre. Om han overhodet skulle nå frem.

Ting gikk bare ikke hans vei. Han var en svært populær utenriksminister, men populariteten dalte etter at han ble partileder. Nå ser det annerledes ut. I likhet med sine forgjengere, har han gode forutsetninger for å bli en populær statsminister.

Regjeringer og parforhold

I en forstand er alle regjeringer historiske. Det er litt som med parforhold, de oppstår på ulike måter. Noen er resultat av langsiktig planlegging og møysommelig arbeid, andre blir til mer som resultat av uventede og ekstraordinære situasjoner. Noen bærer mer preg av plikt enn av lyst. Levedyktigheten kan variere på grunn av, eller på tross av, de historiske forutsetningene.

Erna Solberg har ledet landet med et flertall bak seg i to stortingsperioder. Men hun har ledet fire ulike regjeringskoalisjoner. Først var det Høyre og Frp, i parlamentarisk samarbeid med KrF og Venstre. Så gikk Venstre inn i regjeringen. Så gikk KrF inn. Så gikk Frp ut.

Dermed kan man fint snakke om borgerlig kaos, hvis man vil det. Men det parlamentariske flertallet har vært stabilt gjennom begge fireårsperiodene. Om noen år får vi sikkert lese bøker, skrevet av noen av dem som var med på innsiden, om hvor nære på det var enkelte ganger. Men flertallet har holdt.

Uravstemning

I de to fireårsperiodene før ledet Jens Stoltenberg regjeringen. De hadde flertall i Stortinget, og koalisjonen var den samme. På sett og vis flyttet kaoset inn i regjeringen i den tiden. Det sier sitt når SV denne gangen vil ha uravstemning blant sine medlemmer før de faktisk går inn i en eventuell regjering. De vil sikre ryggdekning blant medlemmene. Maktens pris kan være høy.

I boken «Kristin Halvorsen. Gjennomslag» fra 2012 skriver NRK-journalist Lilla Sølhusvik om hvordan partiorganisasjonen i SV forberedte seg på å gå i regjering for første gang. Mange var spente på om de kom til å klare det, etter å ha vært i opposisjon siden partiet ble grunnlagt i 1975. Dette var også første gang Arbeiderpartiet skulle inngå i en koalisjonsregjering.

Men daværende Ap-leder Jens Stoltenberg og SV-leder Halvorsen hadde forberedt seg godt. De hadde møttes jevnlig i flere år, etter hvert også sammen med Senterpartiets daværende leder Åslaug Haga. Dermed visste både de og velgerne hvilket regjeringsalternativ som skulle erstatte Kjell Magne Bondeviks regjering hvis det ble rødgrønt flertall i 2005. Forberedelsene var imidlertid ikke så omfattende at regjeringsforhandlingene foregikk uten komplikasjoner.

Til høyre for eget ståsted

Fra SVs ståsted var det overraskende at Ap begynte forhandlingene til høyre for sine egne primærstandpunkter. Dermed måtte de så å si forhandle seg frem til Aps offisielle politikk. Som følge av det ble SVs muligheter for gjennomslag begrenset.

Ap hadde vært ute noen flere vinternetter enn de nye regjeringspartnerne. I Jens Stoltenbergs bok «Min historie» fra 2016 forteller han at daværende partisekretær Martin Kolberg la vekt på å bygge langvarige relasjoner. Her skulle ingen sitte med en følelse av å bli lurt.

Men mens SV var misfornøyd med at Ap ikke ville ha en for konkret regjeringserklæring - de fryktet at det ville bli vanskeligere å få gjennomslag i regjeringen på et senere tidspunkt - fryktet Ap et overivrig SV som ville langt mer enn det var realistisk å få til.

Nytt tyngepunkt

I Kjell Magne Bondeviks «Et liv i spenning» fra 2006 leser vi om opptakten til begge regjeringene han ledet. Sentrumsregjeringen (1997-2000) hadde daværende statsminister Thorbjørn Jaglands famøse 36,9 som historisk forutsetning, men var likevel en regjering som ble født i begeistring.

KrF, Senterpartiet og Venstre hadde troen på at de representerte noe nytt, et eget tyngdepunkt i norsk politikk, et prosjekt som skulle bryte opp den tradisjonelle todelingen mellom høyre- og venstresiden. Entusiasmen var ikke like stor i 2001, da den samme Bondevik stod i spissen for Samarbeidsregjeringen, bestående av KrF, Høyre og Venstre. Men denne regjeringen holdt likevel gjennom hele stortingsperioden. Fornuftssamarbeid kan fungere godt, i hvert fall for en tid.

Frp, MDG og Rødt

I år vet vi ikke på forhånd hvilke partier som kommer til å sitte i regjering. En rødgrønn variant blir det mest sannsynlig. Men det er verdt å merke seg tidligere Frp-leder Carl I. Hagens forhold til Kjell Magne Bondeviks regjeringer.

I boken «Ærlig talt» fra 2007 gjør han ikke det minste forsøk på skjule hvor lite han satte pris på at regjeringen på den ene siden var avhengig av Frps støtte og tok den mer eller mindre for gitt, samtidig som man ønsket å holde Hagens parti på behørig avstand. Det er ikke utenkelig at politikere i både MDG og Rødt kan komme til å kjenne på lignende følelser i løpet av de kommende årene.

Samarbeid for eget beste

I august kunne Bergens Tidende fortelle at «Etter åtte år med borgerlig regjering er de borgerlige velgerne lei hverandre». Bakgrunnen fra tall fra Norsk medborgerpanel, utarbeidet av Universitetet i Bergen. Enkelt sagt viste tallene at regjeringspartienes respektive medlemmer likte alle de andre partiene dårligere nå enn for åtte år siden.

Når vi inngår samliv privat, er i hvert fall utgangspunktet som regel av vi vil hverandre vel. Når man inngår regjeringssamarbeid, er forutsetningene annerledes. Man samarbeider først og fremst fordi man vil seg selv vel.

Ikke de ordene

Det er i 1. Peters brev i Det nye testamente vi leser at «Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder». Fra 2013 og frem til nå har Erna Solberg mang en gang vist sine samarbeidspartnere storsinn.

Standardformuleringen «jeg ville ikke brukt de ordene» var et av grepene hun brukte for å dempe konfliktnivået heller enn å høyne det. Sannsynligvis var motivasjonen mer preget av politiske avveininger enn av kjærlighet til regjeringspartnerne.

Men om det politiske arbeidet kan virke både kaotisk og smertefullt, er det i det minste et uttrykk for et viktig kjennetegn ved demokratiet: Vi trenger hverandre, og vi må snakke sammen for å finne løsninger.