Nå må det bli slutt på berøringsangsten

Onsdag kunne vi her i avisen lese at et fritidstilbud for barn og unge i Tvedestrand ble nektet å bruke et bygg kommunen eier. Grunnen er at kirken bidrar i tilbudet.

Den nystartede foreningen Innbyggernes hus, som disponerer et bygg kommunen eier, sier til Tvedestrandsposten at «Vi sier nei til kirken, ikke til biblioteket». Bakteppet er at tilbudet «Etter skoletid» er drevet av nettopp biblioteket, men med kirken som bidragsyter.

I slike situasjoner vet man ikke helt om man skal le eller gråte, bli sint eller lei. Det er sørgelig og nedslående at vi skal måtte håndtere en slik problemstilling. Styret i Innbyggernes hus gjør samfunnet en bjørnetjeneste ved å opptre så avvisende som de gjør.

Det er over ti år siden Stålsett-utvalget leverte en offentlig utredning med overskriften «Det livssynsåpne samfunn».

I Innbyggernes hus virker det mer nærliggende å snakke om det livssynsengstelige eller det livssynsavvisende samfunn. På den måten påfører de innbyggere et utenforskap som ingen tjener på.

Det er en grunnleggende misforståelse at det finnes noe som er verdinøytralt. Det vitner om en underlig fremmedgjøring når man på denne måten bidrar til å skape et bilde av at religiøse aktører ikke skal få delta på viktige samfunnsarenaer.

Det er betimelig når KrFs Kjell Ingolf Ropstad omtaler holdningen til Innbyggernes hus som en berøringsangst for tro. Vi får håpe i det lengste at de ikke har tenkt ordentlig gjennom sin tilnærming.

De senere årene ser det for å ha vokst frem en forestilling om at for å være tolerante, for å ta vare på mangfoldet i det moderne norske samfunnet, er det best å holde religion mest mulig unna offentligheten.

Denne sære holdningen skiller seg drastisk både fra vår egen historie og den virkeligheten vi møter rundt i verden.

Under Trosopplæringskonferansen i oktober påpekte Kirkens Nødhjelps generalsekretær Dagfinn Høybråten det tidligere SV-leder og statsråd Erik Solheim også har påpekt:

Hvis du vil komme noen vei i samfunnsutviklingen rundt i verden, hører folk ofte på religiøse ledere langt mer enn de hører på politikere.

Det skal naturligvis ikke være sånn at norske barn blir tvunget med i religiøse aktiviteter mot sin vilje. Men det er vanskelig å se det utålelige at kirken bidrar med frivillige og at kirken sponser pølsene på en fritidsklubb for barn.

Signalet fra Innbyggernes hus blir da at det som for mange innbyggere er en svært viktig del av livet, er uønsket på det som skulle være en offentlig arena.

På den måten signaliserer man til både kristne barn og foreldre at de helst bør holde troen sin for seg selv. Dermed skaper man avstand mellom religiøse og ikke-religiøse i samfunnet.

De som opptrer slik Innbyggernes hus her gjør, tar derfor på seg et betydelig ansvar. Det bør være et politisk ansvar, både lokalt og nasjonalt, å ta til orde for at det ikke er slik det livssynsåpne norske samfunnet skal se ut.

Innbyggernes hus bør beklage, gjøre om på sitt vedtak og ønske kirken velkommen som den viktige samfunnsaktøren den fortsatt er.