Nå må Netanyahu stå opp for Israels beste kristne venner

«Ny visumpolitikk truer med å stenge ute evangeliske organisasjoner som arbeider i Israel.»

Tittelen i den israelske storavisen Haaretz er dramatisk. Og saken, som også Dagen har omtalt, blir faktisk enda mer betenkelig når det viser seg at organisasjonen det dreier seg om er selveste ICEJ, Den internasjonale kristne ambassade i Jerusalem.

Det er åpenbart for alle som kjenner ICEJ at det sitter meget langt inne for dem å gå offentlig ut med kritikk av israelske myndigheter. For vi snakker altså her om en av de mest pro-israelske organisasjonene i verden.

Forsvar av Israel sitter nærmest i DNA-et deres. Det er det de er opprettet for å gjøre.

Den internasjonale kristne ambassaden ble startet i 1980 som en reaksjon på at mange land flyttet sine ambassader fra Jerusalem til Tel Aviv. ICEJs ønske er å være det globale kristenfolkets ambassade og slik kanalisere den evangeliske kristenhetens kjærlighet og støtte til Israel og det jødiske folk.

Likevel forteller altså David Parsons, visepresident og talsperson for organisasjonen, at de nå «blir sakte presset ut av innenriksdepartementet».

Tilsynelatende er det veldig merkelig at noe slikt kan skje mens Benjamin Netanyahu er statsminister i Israel. Forholdet mellom evangeliske kristne og Israel har jo aldri vært bedre enn under Netanyahus tid som regjeringssjef, en periode som strekker seg helt tilbake til 90-tallet.

I Benjamin Netanyahu fikk Israel en leder som forstod evangeliske kristne og deres israelvennskap. Han skjønte bedre enn noen av sine forgjengere hvilken ressurs millioner av israelvennlige kristne over hele verden er for den jødiske staten.

Ikke minst har forholdet mellom Netanyahu og ICEJ vært hjertelig.

Så hvorfor i all verden får en slik organisasjon nå problemer med å få visum til Israel for sine medarbeidere?

Svaret på det spørsmålet er å finne i statsministerens valg av politiske samarbeidspartnere.

De siste årene har Netanyahu blitt en stadig mer polariserende figur. Han har i økende grad måttet gå til det jødiske samfunnets ytterkanter, både politisk og religiøst for å skaffe nødvendig støtte i Knesset til sitt statsministerkandidatur.

Etter siste valg har Netanyahu dannet den mest høyreorienterte, nasjonalistiske og ultraortodoks pregede regjeringen i Israels historie. Foruten hans eget parti Likud omfatter regjeringskoalisjonen nå de tre religiøse partiene United Torah Judaism, Shas, Religious Zionist Party og de høyreradikale partiene Jødisk Makt og Noam.

Det tidligere nevnte innenriksdepartementet bestyres av det ortodokse partiet Shas. Både dette partiet og andre av koalisjonspartnerne i regjeringen er svært skeptisk til kristen innflytelse og misjon i Israel.

ICEJ driver ikke misjon, men utelukkende solidaritetsarbeid for Israel. Likevel rammes de altså av den sterke antimisjonsholdningen hos de religiøse partiene som Netanyahu har tatt inn i regjeringsvarmen.

Hvis noe har «kristen» i navnet, så er det bedre å være føre var, liksom.

Som Dagen tidligere har skrevet om, frykter også det messianske miljøet i Israel at disse regjeringsstøttede holdningene skal ramme dem på en negativ måte.

Slik vi ser det, må Netanyahus valg av ytterliggående regjeringspartnere også bære et hovedansvar for den uroen som har preget Israel dette året.

For det er disse partiene som mener det er så livsviktig med den sterkt splittende rettsreformen som nå skal bankes igjennom. Hvis Høyesteretts makt svekkes, kan det blant annet bli lettere å opprettholde de særordningene som den voksende ultraortodokse befolkningen i Israel nyter godt av.

Uansett, ansvaret for den ulykkelige situasjonen ligger hos Benjamin Netanyahu. Dessverre har han vært villig til å sette samholdet i det israelske samfunnet på spill for å holde seg ved makten.

Nå settes også det særlig gode forholdet han har hatt til den evangeliske kristenheten på prøve. Vi velger i det lengste å tro at Netanyahu ikke kan sitte stille å se på at noen av Israels beste og mest trofaste kristne venner blir drevet ut av landet.