Nåde deg hvis du ikke heiser pride-flagget. Da får du det statlige sannhetsministeriet på nakken

Noen nyheter er av en sånn karakter at du nærmest instinktivt kikker en ekstra gang på kilden, datoen eller begge deler. Du må rett og slett sjekke om det som rapporteres virkelig kan være ekte.

Det var den følelsen vi fikk da vi leste om at Likestillingsombudet varsler tilsyn mot Ålesund kommune fordi det ikke blir flagget med pride-flagget på de kommunale skolenes flaggstenger.

Utvikling på dette området har gått i racerfart. Frem til 2021 var det ifølge den flaggloven som da gjaldt kun lov til å heise det norske og det samiske flagget, i tillegg til kommune- og fylkesflagg, på offentlige flaggstenger. Men det året ble flaggloven endret, blant annet for å få den flaggingen med regnbueflagget som allerede hadde foregått en stund i norske kommuner, inn på den rette siden av lovverket.

Og nå ser det ut som det bare har tatt tre år fra denne typen kommunal pride-flaggig var ulovlig til at den i praksis blir påbudt.

Du skal tvinges eller skremmes til å flagge, enten du vil eller ikke. For hvem vil vel risikere å få selveste Likestillingsombudet på nakken med dårlig skjulte beskyldninger om manglende kvalitet på mangfold- og inkluderingsarbeidet?

Nei, da er det nok heller best å adlyde, vil de fleste tenke.

Vi mener at det er noe dypt problematisk, ja, nærmest totalitært over Likestillingsombudets handlemåte her.

Det er ingen spesielle problemer med mangfoldsarbeidet i Ålesund kommune. Også Likestillingsombud Bjørn Erik Thon vet det veldig godt.

Men det ombudet her gjør, er å misbruke sin tilsynmyndighet til å intimidere de kommunale myndighetene i byen. Og han sender samtidig ut signal til andre kommuner om at her bør regnbueflagget heises. Hvis de ikke skal få ham på nakken.

For som det heter i intervjuet med likestillingsombudet: «Thon utelukker ikke at det kan bli lignende saker i andre kommuner i fremtiden».

I denne saken ligner Bjørn Erik Thon mer på et enmanns sannhetsministerium enn på et offentlig ombud.

Han skal presse folk til å gå i takt. Alle skal tvinges til å heise det samme flagget med det samme politiske budskapet, slik det skjer i land vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med.

For her er vi ved sakens kjerne. Det finnes nemlig flere enn en oppfatning av hva slags budskap dette regnbuefargede flagget formidler. 56 lærere og ansatte i norsk skole minnet om nylig om det i et velskrevet innlegg i Aftenposten.

De viser til hvordan sentrale politikere og kommunale byråkrater insisterer på at pride-flagging skal forstås som en upolitisk handling. Men de lærerne som har underskrevet artikkelen vil forbeholde seg retten til å ytre seg kritisk om hvordan skolen har blitt en arena for politiske kampsaker knyttet til kjønns- og seksualitetsmangfold.

Indirekte får disse modige lærerne faktisk en slags støtte fra Stortinget. I hvert fall fra institusjonen Stortinget.

For det er en type flaggstenger som pride-flagget ikke kommer til å vaie i denne juni-måneden, det er på Stortinget.

Og begrunnelsen som kommer derfra er veldig interessant: Stortinget flagger ikke for politiske markeringer, opplyser sekretariatsleder sekretariatsleder Bjørn Arne Steine til Subjekt.

For selvfølgelig er pride mer enn markering av mangfold. Det har alltid vært og er fortsatt i dag uttrykk for en politisk kamp.

Faktisk startet det som en fysisk kamp. På bare never og med brostein. Det såkalte Stonewall-opprøret i New York i 1969 var opptakten til de pride-marsjene vi ser rundt om i verden i dag.

Krav om politisk endring har alltid vært en del av agendaen. Før gjaldt det homofile vielser, adopsjon og kjønnsskifte. Nå kjempes det for surrogati, et tredje kjønn og for ekteskap mellom flere enn to personer.

Denne politiske kampen er også en del av hva pride-flagget representerer. Og derfor har det ingenting i skolenes flaggstenger å gjøre.

Vi sier ja til mangfold, men et like klart nei til politisering av norsk skole.