Nærheten som manglet

Vi har en sterk og solid kristen arv her i landet. En arv det står kamp om, og som er viktig å bevare. Samtidig er det viktig å si at denne arven bærer sår i seg.

Vi er et land hvor det ofte var tøffe kår. Det gjaldt å gjøre jobben som brakte mat og ly. Og å tåle de slag som livet ga. Det var små samfunn og til tider langt mellom folk. Det preger oss også etter at det ble bedre.

Det lages vakre filmer og skrives dikt om lavmælte mennesker i storslått natur. Men for mange av dem som vokste opp, ble ordene for få. Det grunnleggende språket mellom foreldre og barn ble for sparsomt. Og følelser som kunne true balansen, ble holdt nede.

Samtidig var det åndelige livet ofte sterkt. Der kom følelsene, ordene, og erkjennelsene. Men kontrasten ble smertefull. Hvor fantes det samme språket i de næreste relasjonene?

En sønn eller datter kunne brått gjøre dumme ting. Da fantes det kanskje et åndelig språk som viste nåde. Så synden kunne ryddes opp. Men noe forble likevel skjult: 

Den samme sønnen og datteren var ensom før det dumme skjedde. Foreldrene uttrykte kanskje nærhet til Gud, men maktet ikke nærheten til sine barn. Frukten ble ofte diffus skam hos barnet og avstand til troen.

Jeg skriver ikke dette for å dømme oss, men fordi mange bærer byrden av denne dobbeltheten i vår kultur. Frihet skjer når vi får se det som var skjult. Der hører evangeliet hjemme.