Debatt
Naken og tårevåt statsminister
«Ærleg, naken og tårevåt» … «Det var ein tårevåt Jonas Gahr Støre som møtte Ap-landsmøtet torsdag» … «Statsministeren har ikkje vore meir offensiv og frampå enn han er no.»
Nei, det var ikke Aps presseavdeling eller Dagsavisens kommentator Hege Ulstein som euforisk skrev dette om Jonas Gahr Støre. Det var Vårt Lands kommentator Emil Andre Erstad.
Annonse
Ifølge Erstad er Støres lange marsj mot 14 prosent oppslutning et resultat av Høyres negative kampanje – spesielt i 2017. Da Geelmuyden kåret ham til «tåkefyrste», antyder Erstad at dette var noe Høyre hadde pønsket ut. Uten dette kunne Støre tatt partiet til gamle høyder. Og hadde ikke Jens Stoltenberg plassert Støre på uriasposten i Helsedepartementet, hadde han fortsatt vært like populær som da han var utenriksminister. Det er altså andre enn Støre som er årsaken til elendigheten.
Det kan se ut til at Støre var dyktigere som utenriksminister og diplomat enn som politiker. Han har åpenbart ikke Stoltenberg sin autoritet, og han har ikke håndtert de interne stridighetene slik han burde. Han fungerer heller ikke så briljant som sin forgjenger i debatter og i møte med pressen. Ikke sjelden har han tuklet det til for seg.
En lysende stjerne kan slukne ved forfremmelse og med nye og for store oppgaver. Støre fikk den vanskelige oppgaven å hoppe etter «Wirkola». Det ble ikke lett. Mens originalen svever høyt over Europa på niende året, sliter etterfølgeren med en vedvarende ørkenvandring, ei tung bør og stadig mer tyngende problemer.
Ja, målingene var noenlunde stabile de første årene under Støre. Ap har, som kjent, et solid grunnfjell. Men i tillegg til en populær statsminister Solberg, som passerte Stoltenberg i popularitet alt i 2012, og som år etter år lå høyt på målingene, har Støre også måtte slite med en voksende venstreside.
De mange interne konfliktene har han tidvis håndtert på en uheldig måte. Men Støre har ofte også en uklar kommunikasjon. I tillegg kommer uheldige blundere, som blant annet ei naken flaggstang på Vinderen på 1. mai og et ugreit byggeprosjekt på Sørlandet. Slik har det etter hvert tæret på entusiasmen og oppslutningen.
Og når han så endelig ble statsminister, har håndteringen av utfordringer – både internt og utad – lagt nye alen til en allerede sviktende og etter hvert tynnslitt tillit. Slik sett var det forståelig at han ble rørt til tårer under applausen på landsmøtet. Om det ikke var anerkjennelse, så var det i alle fall trøst.
Erstad mener at det er ufint spill fra Høyre som er Støres ulykke. En svertekampanje fra det rivaliserende partiet har sørget for Støres lange og vedvarende nedtur, den som startet da han i 2012 ble helseminister, og som har vedvart til han nå leder tidenes minst populære regjering – og et parti som har den laveste oppslutningen på hundre år.
Erstad sliter med troverdigheten når han kommenterer norsk politikk. Han mener altså Høyre var ufine og underforstått uredelige og eventuelt umoralske da de i valgkampen i 2017 naturlig nok spilte på Støres svakheter, og som ble spilt inn i hendene på dem.
Annonse
Kommentatoren er imidlertid godt kjent med ufint politisk spill fra sin tid i KrF. Som Knut Arild Hareides høyre hånd sto han sentralt under sidevalgstriden og var med på å regissere de «røde» sin konspirasjon mot deler av partiet over lang tid.
Med sitt tydelige rødgrønne politiske ståsted, er det ikke rart at Erstad beskriver Støres landsmøtetale i ømme ordelag, og at han samtidig freser indignert mot Høyre, som han beskylder for urent spill – selv om det singler i glass.
