Når alle blir tatt som gissel under skeiv ideologisk virkelighetsforståelse

I Norge har Foreningen Fri ca 4.000 medlemmer. Ifølge tall fra SSB regnet i 2020 ca 280.000 av den norske befolkningen seg som «ikke heterofile». Under 2 prosent av alle som kan defineres som skeive er altså medlem av denne organisasjonen. Likefullt kan det hevdes at norske politikere behandler Fri som de også skulle representere de 98 prosentene som ikke er medlem.

Gjennom statsstøttede prosjekter som rosa «kompetanse» gis en ideologi tilhørende en svært liten minoritet en stadig større plass i norske skoler, barnehager, arbeidsliv, justisvesen, politiske partier og så videre. En ideologi som fornekter vitenskap og biologi.

Det er neppe tilfeldig at over 98 prosent av alle skeive i Norge ikke er medlem av foreningen Fri. Når kjønn løsrives fra biologien og gjøres til et sosialt konstruert fenomen, blir en homofil og lesbisk legning et utdatert fenomen.

Mange feminister, og især lesbiske og kvinner, vil derfor ikke anse Pridebevegelsen som en «alliert». Tvert i mot vil de kunne se på den som en stor trussel mot de rettighetene de har kjempet fram gjennom mange år.

Etter at loven om endring av juridisk kjønn ble vedtatt i 2016, som foreningen Fri jobbet for, kan menn bli kvinner bare de identifiserer seg som det. Ved denne loven anerkjennes ikke lenger homoseksualitet som en avgrenset seksuell legning som utelukker mennesker av det motsatte kjønn.

Nå kan det bli straffbart med bøter og fengsel å diskriminere basert på den subjektive opplevelsen «kjønnsidentitet». Homofili handler derimot om likekjønnet tiltrekning basert på biologisk kjønn, ikke en subjektiv oppfattelse av hvilke kjønn man føler seg som. Derfor har loven av 2016 bidratt til at mange homofile og lesbiske har vendt Pride- bevegelsen ryggen.

Det burde ikke være vanskelig å se hvordan det kan utfordre kvinners og lesbiske rettigheter at «mannfolk blir kvinner». Noen eksempler kan nevnes: Inkludering av biologiske hannkjønn i kvinneidretten, at transkvinner med penis kan bruke kvinnegarderober, at kvinners soningsforhold svekkes ved at hannkjønn kan sone i kvinnefengsler, og at likestillingstiltak som kvoteordninger for å øke andelen kvinner i styrer eller politiske verv, skal kunne brukes av hannkjønn. Det som er sikkert er at det blir vanskelig å kjempe for kvinners rettigheter og spesielle vern når mannen har blitt kvinne!

Det kan hevdes at Pridebevegelsen (representert ved foreningen Fri i Norge) har lyktes svært godt i å «ta majoriteten som gissel». Lovverk, internasjonale fora og menneskerettigheter i vestlige land er nå preget (og styrt) av relativistisk kjønnsideologi. Disse baserer seg på de såkalte Yogyakartaprinsippene utformet av 29 (!) kjønnsaktivister.

Her blir alle tatt som gissel under skeiv ideologisk virkelighetsforståelse. De som for eksempel mener og praktiserer at noen samlivsformer er bedre enn andre «diskriminerer» og blir rammet av lovverket. Disse skal overvåkes og behørig straffet.

Så er det ingen tvil om at LHBT-gruppen (lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interkjønnede) opp gjennom historien har blitt utsatt for mye dårlig behandling. Forfølgelse og kriminalisering av «annerledestenkende» er helt uakseptabelt. Enten dette kommer i kristen, muslimsk, eller sekulær klesdrakt.

Stonewallopptøyene i 1969 (som ofte regnes som startskuddet for den skeive bevegelsen) var derfor et forståelig opprør fra en gruppe som da var kriminalisert. Den nåværende bevegelsen har derimot endret karakter. Nå gjør den krav på at alle skal kle seg opp i skeiv ideologisk klesdrakt hvor «alt er relativt».

Derfor har også Pride-pioner Fred Sargeant rettet skarp kritikk mot Pride-bevegelsen og hevdet at transaktivismen er dypt homofobisk. Transaktivistene har endret kursen for Pride-bevegelsen.

Det som for 50 år siden handlet om et krav om å bli behandlet som likeverdige, handler nå om et krav om at alle andre skal mene det samme som dem, og tilpasse språket og meningene deres. Derfor hjelper ikke Pridebevegelsen dem de skulle hjelpe, tvert i mot, den blir kontraproduktiv. Homofobi blusser opp igjen fordi homofile nå assosieres med transaktivister, kjønnsteori og fetisjisme.

Som Edsinger sier det: «Som minoritet, og som mer eller mindre oversett underdog, kan man få en nærmest absolutt makt over majoriteten! Nettopp dette, mener jeg, er det som er skjedd i og rundt LHBT + - bevegelsen i vår tid. For det hersker ingen tvil om at dette er en gruppe individer som i mange tilfeller har hatt det vanskelig i samfunnet. Men nå har den blitt til en maktfaktor av typen vi sjeldent ser»( s. 78-79).