Når Arbeiderpartiet må gjøre Jan P. Syses ord til sine

Denne uken er det landsmøte i Arbeiderpartiet. Det begynner å bli en stund siden partiet ble omtalt som ørnen i norsk politikk, og med målinger godt under 20 prosent er det tydelig at tidene har skiftet.

Vi skal ikke lenger tilbake enn til 1997 før daværende statsminister Thorbjørn Jagland gikk av fordi resultatet ikke kom opp i 36,9 prosent. I dag vekker det ikke overraskelse om partiets oppslutning ligger på halvparten av dette nivået.

Forrige gang Arbeiderpartiet opplevde en slik nedtur var ved inngangen til 2000-tallet. Den gangen demonstrerte Jens Stoltenberg hvordan det går an å snu nedtur til opptur. Historien om ham hadde blitt ganske annerledes om han hadde gått av etter at den første regjeringens hans tapte valget i 2001.

Nå er det vanskeligere å se for seg hvordan Arbeiderpartiet skal finne veien tilbake til gammel storhet. Når partiet de senere årene også har måttet bruke ekstra mye krefter på å håndtere interne konflikter, har dette også bidratt til den dystre situasjonen.

Alle partier av en viss størrelse består av ulike fløyer. Dermed er indre spenninger en del av det daglige livet. Arbeiderpartiet har likevel en egen tradisjon for at interne maktkamper er en del av livet.

Derfor er det egentlig ikke så overraskende å lese om hvordan partileder og statsminister Jonas Gahr Støre og tidligere nestleder Helga Pedersen beskriver samtalen om hennes kandidatur som partisekretær ulikt. Men det var tankevekkende å høre hvordan hun i Politisk kvarter tirsdag unnlot å svare på om hun mener Jonas Gahr Støre bør lede Arbeiderpartiet videre.

Boken «Alle skal ned» av journalistene Marie Melgård og Lars Joakim Skarvøy fra 2018 beskrev inngående hvordan livet i et politisk parti kan arte seg når alt er maktkamp. Når alle saker også har en bakside hvor ulike fløyer skal ha sitt, og hvor et verv til den ene også bør suppleres med et verv til den andre.

Utsiktene til tillitsfullt samarbeid kunne vært bedre. Men dette er altså ikke av ny dato. Og man trenger ikke være bestevenner for å kunne samarbeide godt. Man kommer langt med gjensidig respekt.

Men i de tilfellene hvor også denne blir utfordret, er det fare for at arbeidet med de politiske sakene som skal gjøre folks hverdag bedre, blir skadelidende.

Som om ikke de indre utfordringene var store nok, har Jonas Gahr Støre i sin ledertid også måtte hanskes med en styrket venstreside. Rødts opptur og SVs egenvekt ser ut til å ha presset Arbeiderpartiet mer til venstre. Det åpner igjen rom for Høyre og Erna Solberg.

For vel er norske velgere stort sett nokså sosialdemokratiske av lynne. Det betyr likevel ikke at flertallet av oss heller mot de mest venstreorienterte partiene. Når Arbeiderpartiet kjører et så ideologisk løp som de gjør nå, innen både helse og skole, risikerer de å miste enda flere velgere til sentrum og høyresiden.

Det blir som en motsatt oppfyllelse av tidligere Høyre-statsminister Jan P. Syses utsagn. Han sa at Arbeiderpartiet hadde «stjålet» Høyres klær mens de var og badet. Nå er det Høyre som kan overta deler av Arbeiderpartiets nedslagsfelt mens de er på bærtur til venstre for seg selv.

En ting synes klart: så lenge Arbeiderpartiet ikke klarer å håndtere de innbyrdes spenningene, og så lenge grupperinger i partiet virker mer interessert i å tenke på seg og sitt enn på helheten, er det lite som tyder på at Thorbjørn Jaglands ambisjonsnivå vil virke defensivt i overskuelig fremtid.