Når artister står i veien for innholdet

Det har vært noen innlegg om kristne musikkinnslag i Dagen, med kritiske kommentarer, men det er en side ved disse som forbigås i stillhet, nemlig fremførelsen. Kommentarer i den forbindelse har uteblitt.

Det jeg ofte reagerer på er artistenes fremtoning. Det ser ut til at det er så viktig å fremheve seg selv. Når den som synger og spiller fremstår med slurvete påkledning, for eksempel med lua på inne, og gjerne bak fram, så skygger det for innholdet. Det minner meg om dårlig folkeskikk.

Jerusalems siste album – en appell til Skandinavias kristenhet

Det er mulig jeg er for kritisk, men fremtoningen er ofte så sær at den forstyrrer budskapet. Hva er hensikten med det? Er det så viktig å fremheve seg selv når det kristne budskap skal formidles? Jeg mener stikk motsatt.

Musikken har jeg sjelden noe imot, og det er mange musikere som imponerer meg med sin dyktighet. Musikk eller instrumenter er ikke i seg selv kristelig eller ukristelig, men fremføringen kommer ofte i veien for tekst og innhold. Tekst og melodi er viktige, i den rekkefølgen, og da bør prioriteringen være deretter.

Avsporinger i musikksamtalen

Når sangeren eller musikeren blir for selvopptatt står vedkommende i veien for innholdet. Det svekker det som burde være det sentrale, nemlig å gi Gud ære og ikke seg selv.