Når bare...
Jeg skal begynne det nye året med å minne meg selv på alt det gode jeg har å være takknemlig for – akkurat nå.
Når bare ferienkommer...
Når bare jegfår en annen jobb…
Annonse
Når bare jegblir gift...
… da skaljeg bli lykkelig
Denne høsten har vært ganske kavete for meg. De siste tre årene har jeg bodd i London, og denne høsten bestemte jeg og mannen min oss for å flytte til Bergen. Jeg flyttet tre måneder før ham, på grunn av begges jobbsituasjoner. Alle som har flyttet over landegrenser vet at det er både praktisk og administrativt krevende, og sammen med savn og nye arbeidsoppgaver ble det hektiske måneder.
Denne høsten har jeg også reist rundt på en miniturné med workshops om temaet «resiliens - motgang som mulighet». Resiliens er et begrep fra psykologien, og handler egentlig om å være robust, om å komme på bena igjen etter et stort eller lite tilbakeslag. Å være resilient handler om rundt egne tankemønstre, slik at vi kan forstå mer av hvorfor vi føler og handler som vi gjør. Når vi forstår mer om hvorfor vi handler som vi gjør, blir vi også i stand til å ta mer bevisste valg for oss selv. Et eksempel på et slikt tankemønster kan være utfordringen knyttet til å være leve i nuet. For mange av oss er det ofte vanskelig å være tilstede i eget liv, fordi det ligger så naturlig for oss å være bekymret for usikkerhet knyttet til i fremtiden, mens det gode i livet akkurat nå kan være litt vanskeligere å se. En studie fra Harvard viser at vi bruker så mye som halvparten av tiden vår på å tenke på for- og fremtid, og at dette ofte skaper negative følelser i oss.
Å ikke være tilstede i nuet kan utspille seg gjennom det jeg kaller «når bare-tankegangen». Med denne tankegangen går man med en følelse av at det kun er et spesifikt hinder for egen lykke. For å sette det litt på spissen kan det for eksempel utspille seg slik: når bare jeg får meg kjæreste, blir jeg nok lykkelig; når bare vi gifter oss, så forsvinner problemene våre; når bare vi får barn, vil vi nok kommunisere bedre, når bare barna flytter ut, skal vi nok få tid til hverandre igjen. Og slik jager vi etter lykken som alltid virker å være rett bak neste hindring. Og så er jo virkeligheten selvsagt slik at når vi har løst et problem, har et nytt allerede dukket opp, og vi fortsetter å jage. Men lykken er jo forunderlig - etter min erfaring er den ikke en tilstand vi kan oppnå, men heller blaff som kommer i små glimt, kanskje når vi minst venter det.
Denne høsten har jeg snakket like mye til meg selv som til tilhørerne på resiliens-workshopene. I flyttekaos og tilpasning til bergensk ruskevér har jeg ofte måtte minne meg selv på å være til stede i mitt eget liv. Ikke vente med å leve til «jeg bare blir ferdig med den evige to-do-listen», men heller tenke at det jeg har er «bare nå». Ikke når bare, men heller bare nå. Og akkurat nå er det mye i livet mitt jeg kan være takknemlig for.
Motgiften til «når bare» er nemlig både såre enkel og fryktelig vanskelig: takknemlighet. Forskning viser at å være takknemlig gjør at man kjenner mer på positive følelser, har bedre helse, mer resiliens og bygger sunnere relasjoner. Heldigvis er ikke takknemlighet noe vi er eller ikke er, men noe vi kan øve oss opp i. Dette kan for eksempel gjøres ved å skrive ned ting man er takknemlig for, skrive brev til noen man setter pris på, sette av noen minutter hver kveld til å tenke gjennom hva som var godt med dagen som akkurat er over.
Med denne viten har jeg frimodig kjøpt en julegave til meg selv i år: en liten takknemlighetsbok. Jeg skal begynne det nye året med å minne meg selv på alt det gode jeg har å være takknemlig for - akkurat nå.
