Når barn blir ekstrautstyr på ekteskapet

«Kvifor strevar vi for å halde saman med ein partnar heile livet når dette er så vanskeleg?» Spørsmålet var nyleg utgangspunktet for ein interessant samtale om samliv og ekteskapsideal på NRK P2s program Etikketaten.

Etikketaten er eit program som er verd å nemna litt oftare, også her i Dagen sine spalter. Det er eit poeng i seg sjølv å lytta seg inn på samtalar om etikk med ein annan innfallsvinkel enn den kristne. Det er nødvendig å få brynt trua og tanken, og unngå «vanekristendom».

Komikar og kjemikar

I denne engasjerande samtalen om ekteskap og samliv, deltok forutan programleiar Kjersti Anderdal Bakken, filosof Siri Carson, komikar Kristopher Schau og kjemikar Alexander Sandtorv.

Den opne samtalen samla seg forbløffande fort rundt premissen om at ekteskapet er «en svært konstruert (les: underleg) ting».

Sandtorv står nemleg raskt fram som ein «motstandar» av ekteskapet. Karakteristikkar som «rart» «kvelende» og «pussig ritual» får følgje av latterkuler, alle eigna til å understreka poenget.

Det seier sitt at det ikkje er før mot slutten av programmet at programleiaren endeleg vågar seg frampå med at ho faktisk har vore gift i 15–20 år (litt uvisst kor lenge). Først etter dette kjem det fram at alle eigentleg ønskjer seg varige, monogame parrelasjonar for sin eigen del.

Leik med ord

Ved å møta seg sjølv så ettertrykkjeleg i døra, viser panelet fram noko dei fleste lyttarar vil ha følt på. Sjølv ein slik «djuptloddande» radiosamtale kan så lett bli ein leik med ord og omgrep. Det er så altfor lett å gjera narr av ideen om kjipe, konstruerte og kontraktsknitrande ekteskapet.

Kontrasten mellom den «eigentlege» og «autentiske» kjærleiken og den knusktørre og kontraktsfesta ektepakta er komisk. Men berre når ingen barn er til stades. Viss dei fekk velja, ville dei at mor og far skulle velja kvarandre kvar dag.

Eit slikt faktum ser ut til å hamna på avstand i det som blir ein underleg age for abstraksjonar. Fordi «nokon» synest det er viktig å jaga stadig nye partnarar, er det best å unngå å nemna realitetane som dei fleste norske såkalla a4-ekteskap speler seg ut innanfor.

Hedonisme

At moderne samtalar om ekteskap og parforhold ikkje tek høgde for at vi alle ein gong var barn lengtande etter ei trygg hamn, er heimesiger for hedonismen.

Eit debattpanel som motvillig myser mot ekteskapet som «ein rar konstruksjon» minner om studentar som heilt overser at dei har alle hjelpemiddel tilgjengeleg i møte med ei vrien eksamensoppgåve.

Vi veit at varige familiar med mor, far og barn er meir enn ein merkeleg og uhamsleg farkost frå ei fjern fortid.

Ekteskap og stabile samliv fyller sjølvsagt mange behov. Men for barna er det berestropp og botnplanke. Med unnatak for psykisk og fysisk valdelege relasjonar er det best og tryggast for alle barn at foreldra deira held saman.

Det er ei erkjenning som inviterer til det motsette av hedonisme, eller jakt på maksimal nyting. Det utskjelte uttrykket «å halda saman for barnas skyld» bør få ein fornya aktualitet i møte med kunnskapen om barn og ungdoms raskt forverrande psykiske helse.

Sprik i rapporteringa

Ein rapport utført av organisasjonen Voksne for barn (Vfb), dokumenterte tidlegare i år at det er eit formidabelt sprik mellom barnas oppleving av eit samlivsbrot samanlikna med korleis dei vaksne opplever det.

Funna i rapporten er svært tankevekkjande. Mens foreldra i stor grad opplever at dei har førebudd barna godt på eit samlivsbrot, opplever barna at det kjem som eit sjokk. Mens 40 prosent av barna rapporterer om vanskelege kjensler knytt til brotet, fortel tala at foreldra berre meiner 25 prosent av barna har slike kjensler. Dette er store skilnader.

Som generalsekretær Siri Horn i Vfb påpeikar: «Et hovedfunn i årets Barn i Norge-rapport er at foreldre i mindre grad rapporterer om negative konsekvenser for barna og mer positivt blant annet om egen kommunikasjon med dem, sammenlignet med svarene fra barns perspektiv.»

Idyllisering

Når vi stadig opplever at barn ikkje eingong blir nemnde når samliv vert diskutert, er det ikkje rart om det blir eit slikt gap mellom barneperspektivet og vaksnes versjon. Og, som vaksne bør vi erkjenna at vi veit kven sitt perspektiv som blir den «offisielle versjonen».

Den offisielle versjonen tilhøyrer oss vaksne. Det er den som alltid forstår den vaksnes sukk: «det er komplisert!» Den som idylliserer og glattar over det vanskelege, sidan det er blitt så vanleg. (Slik Etikketatens panel også gjer; her blir normalisering av skilsmisse einsidig framstilt som eit positivt utviklingstrekk i kulturen vår.)

Som ilar til med språkleg positivitet, og skjønnmålar med «bonusbarn», «barnefri» og eksar som er «verdens beste venner». Før ein i det heile har høyrt barnas versjon. For rapporten frå i år er av det sjeldne slaget. Faktisk er det svært lite data som vert henta inn om barna si oppleving av skilsmisse. Det er oppsiktsvekkjande for eit så utbreidd fenomen, som råkar 20.000 barn i året, berre her til lands.

Dess meir bør vi lytta når nokon, som Voksne for barn, gjer jobben. Og dess meir bør vi slutta å fortrenga barns perspektiv under innforståtte lattersalvar og påstandar om etisk refleksjon.