Når begrepet «religion» tåkelegger debatten om trosfrihet

Det vil neppe komme som en overraskelse at vi her i avisa har stor interesse for religionsfrihet. Som kristen avis er vi opptatt av religion i en vid forstand. Å se ulike religioner i sammenheng, er vesentlig for å ha innsikt i samfunn og kultur – nå som før.

Likevel, noen ganger blir det generelle begrepet «religion» altfor upresist, og faktisk til hinder for en fornuftig samtale. Det blir nærmest luftig nok til å pumpe opp en gedigen elefant som deretter får stå og vaie midt i rommet.

Vi har sett et eksempel på dette nå i senere tid.

Venstrepolitiker Abid Raja har vakt debatt med sin siste bok, «Vår ære og vår frykt». I forbindelse med utgivelsen publiserte stortingsrepresentanten Raja også en kronikk der han stiller spørsmålet om «toleranse er rett medisin» for å håndtere integreringsutfordringene Norge nå står overfor.

Rajas kronikk har et sterkt personlig islett. Bakteppet er hans egen oppvåkning og reise fra oppvekstens «konservative, pakistanske verdier» til å «kunne bli «frihetsminister» i verdens frieste, mest likestilte land».

Abid Raja unner alle å ta den samme reisen. Slik han beskriver det, har han gjennomgått en fullstendig transformasjon knyttet eget verdigrunnlag. Som en del av «frihetspakken», kan Raja likevel kalle seg muslim, selv om han har tatt avstand til svært mange aspekt som fremdeles regnes selvfølgelige i islam.

Det er dermed flere problemstillinger knyttet til begrepsbruken her. Gir det for eksempel mening at Raja definerer seg som muslim, hvis verdiene han nå representerer, skiller seg nokså skarpt fra måten islam forstås og fortolkes på i det brede lag av muslimske miljøer, også her til lands?

Raja skal uansett ha honnør for å våge å ta i tematikk svært mange unngår. Muslimske miljø konfronteres på en måte som garantert vil gjøre den frittalende politikeren enda med kontroversiell og upopulær. Og Raja er selv tydelig og klar på at dette er islamkritikk.

Likevel ser vi mange eksempler på at slike forsøk på legitim islamkritikk, i norsk offentlighet raskt absorberes og «transformeres» til en kritikkform som synes langt mer «spiselig» og håndterbar her til lands, nemlig generell «religionskritikk».

I stedet for å drøfte uheldige og farlige aspekter ved islam, velger man generaliseringens vei. Der er som kjent avstanden kort til at religion i alminnelighet blir noe negativt og suspekt.

Det er svært uheldig. Såkalt «religionskritikk» har en lei tendens til å bli altfor upresis og ender fort opp i det meningsløse.

Når Raja hyller vestens liberalitet, er det vesentlig å peke på at dette åpne og liberale samfunnet sprang ut av et kristent verdisett der menneskelig frihet og det enkelte menneskets iboende verdi også lå som kimer i tider der kirken ble for opptatt av makt og dominans.

Når man skal kritisere religioner, er det nødvendig å være spesifikk. «Stjerne-ateisten» fra tidlig 2000-tall, Ayaan Hirsi Ali, som tidligere i år ble en kristen, forklarer at hun var svært opptatt av å kritisere «religion». Helt til hun oppdaget hvor vidt forskjellige religioner faktisk er.

Dette var også et sentralt poeng da hun i sommer debatterte med Richard Dawkins. En slik presisjon er også helt selvfølgelig på de fleste andre felt.

Men når Raja kritiserer islam for å ikke tillate homofili, å ikke tillate sex utenfor ekteskapet og å ikke tillate blasfemi, blir det i norsk sekulær mediekontekst kort vei til å dra en altfor enkel parallell til kristen tro, som helt riktig også mener noe om seksualitet, samliv og ærefrykt for Gud.

Utslagene av de ulike måtene å tro på, er likevel vesensforskjellige.

På NRKs «Fredagspanelet» før helgen ville man tilsynelatende dykke videre inn i Rajas islamkritikk. Men veien ble kort til å bytte ut islam med det generelle religionsbegrepet.

Alle de tre i panelet svarte et tydelig «nei» på Rajas spørsmål. «Er toleranse rett medisin i møte med religion?» lød spørsmålet riktig nok i NRKs studio. Den svært behendige endringen fra islamkritikk til generell religionskritikk er svært talende.

«Eg gjorde den tabben at eg gjekk med på premissen om at alle religionar i grunn er det same», har Ayaan Hirsi Ali sagt om si egen tid som aktiv ateist. I ettertid har hun sett hvor feil det går når man vil kritisere religion på generelt grunnlag, i stedet for å se på hvordan ulike religioner og ideologier mer spesifikt har formet ulike samfunn og hvilke utslag de får.

Det ser ut for at Alis «tabbe» er svært utbredt også her til lands. Den islamkritikken Raja etterspør er både nødvendig og legitim og bør være spesifikk om den skal ha virkning.

Tendensen til å ville generalisere kommer ofte fra et «nøytralt» sekulært hold, hvor man ser ut til ikke å tro i det hele tatt.

Men å tro er en integrert del av å være menneske. Det er det samme for ateister, sekulærhumanister, kristne, muslimer og sjamaner. Dermed må nødvendigvis trosfrihet og toleranse være en del av svaret.

Sammen med en solid opprustning av presisjonsnivået i omgangen med tro og livssyn.