Når Bibelen misbrukes for å opprettholde menneskeskapte maktstrukturer

Noen vil identifisere bibelens ord med Guds ord. Jeg mener det er uheldig av flere grunner. Det er mest forsvarlig å si at bibelordet i bruk kan bli Guds ord i våre liv. Det er vanskelig å karakterisere en lukket og ubrukt bibel som Guds ord, fordi «Guds ord er levende og virkekraftig» (Hebr 4,12). Det må brukes.

Etter min mening holder det heller ikke å bare lese det. Det ser vi ut fra fortellinga om den etiopiske hoffmannen. Han forstod ikke det han leste. Han måtte få teksten forklart før noen virkning kunne skje, og han kunne komme til tro og bli døpt (Apg 8,26ff). Det er altså i forkynnelsen over bibelteksten vi møter Guds ord til oss. Og vi kan ytterligere spisse det til å si, med lutherdommen, at det er som lov og evangelium forkynnelsen blir Guds ord.

Det er forskjell på foredrag og forkynnelse. Å holde et foredrag over bibelen er lett. Det handler om å forklare tekstens mening. Å forkynne over bibelteksten er vanskeligere. Det handler om å anvende teksten på mennesker i dag, og å vise at den er relevant. I luthersk sammenheng er forkynnelsen et nådemiddel. Det betyr at forkynnelsen må ha et element av tilsigelse av Guds nåde til oss, en tilsigelse av Guds løfte om syndenes forlatelse, det evige liv etc. Det er evangeliet, løftesordet om Guds nåde og om Guds nærvær i hverdagen. Forkynnelsen må ha en slik tilsigelse.

«Slik lyder Herrens ord» foreslås kuttet i liturgien

Det andre elementet forkynnelsen skal inneholde, er Guds vilje for livene våre. Den er uttrykt i det doble kjærlighetsbudet, i de ti bud, i den gylne regel, i budet om å tjene hverandre m.m. Vi kan også kalle denne delen loven, kallet eller oppdraget. På denne måten møter Gud oss i dag med et løfte og med et kall eller et oppdrag. Dette er Guds ord, og bare som lov og evangelium eller som oppdrag og løfte er forkynnelsen Guds ord. Forkynnelsens innhold er Guds vilje. Guds frelsesvilje som er evangeliet, og Guds vilje for livene våre, som er oppdraget.

Nå kan vi heller ikke si at all forkynnelse er Guds ord. Det er noe underfullt ved ordet. Vi har ingen makt over det. Vi kan bare be om at Åndens virkning må skje når vi forkynner bibelordet. Og det kan skje «hvor og når Gud vil» som det lyder i den lutherske bekjennelsen Augustana.

Det ligger en enorm makt bak å identifisere bibelen som Guds ord. Noen større autoritet enn Gud gis ikke. Å gjøre bibelen til Guds ord blir ofte brukt i egeninteresse for å fremme et eller annet anliggende, og så gjør vi Gud til en partner på vår side, til et redskap for oss. Det kan være for å legitimere en patriarkalsk samfunnsstruktur der vi hevder med bibelordet på vår side at kvinnene må underordne seg.

Kirka har til alle tider blitt angrepet av forvitring fra innsida. En slik forvitring er bibelmisbruk. Bibelen misbrukes til å opprettholde menneskeskapte maktstrukturer. Således framhever Den romersk-katolske kirka at paven ved «guddommelig rett» er innsatt som kirkas øverste myndighet og Kristi stedfortreder på jorda. Og det til tross for Jesu ord om at vi ikke skal kalle noen på jorden herre eller mester. Vi skal være hverandres tjenere (Matt 23,8ff m.fl.st.). Det siste er en sterk begrunnelse for det allmenne prestedømme. Overfor Gud og overfor hverandre er vi alle like. Siden vi trenger både politiske og religiøse ledere, skal dette skje ved valg og på basis av menneskelig rett. Om vi skal tale om «guddommelig rett», som lett lar seg misbruke, så vil for en protestant bare ett guddommelig rettspåbud gjelde, nemlig at evangeliet skal forkynnes.

Etter min mening er det også et misbruk av bibelen å la gammeltestamentlige ord legitimere staten Israel i dag. Profetene hadde primært et budskap til sin samtid, og ikke til hendinger flere tusen år seinere. Utover sin samtid hadde budskapet også en rekkevidde mot Kristus og den nye pakt. Profetene profeterte til døperen Johannes kom, ifølge Jesus (Matt 11,13) og fra da av forkynnes evangeliet om Guds rike (Luk 16,16). Frelsesgodet i den gamle pakt var løftet om landet for et utvalgt folk; frelsesgodet nå er evangeliet om Guds rike for alle. Den gamle pakt hadde sin tid. Vi lever i den nye pakts tidsalder.

Driver Israel forsvarskrig på Gazastripen?

Et annet stygt misbruk av bibelordet, som berører dagens konflikt i Midtøsten, kom fram i en tale statsminister Netanyahu holdt i slutten av oktober 2023 etter terrorhandlingen begått av Hamas. Han sa om Hamas at Israel skulle fullstendig eliminere dette onde fra verden, og han fortsatte: «Husk hva Amalek har gjort mot dere, sier vår hellige bibel, og vi vil huske og vi vil kjempe».

Amalekittene var et folkeslag som ifølge 1. Sam 15,2 hindret Israels folk i sin vandring fra Egypt til de lovede landet. Den guddommelige befaling lød til kong Saul (do.): «Dra nå ut og slå amalekittene. Slå alt som tilhører dem, med bann. Spar ingen. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler!»

Myter om «Palestina», land og flyktninger

På bakgrunn av Netanyahus tale anklaga Sør-Afrika Netanyahu for oppfordring til folkemord. Netanyahu forsvarer seg med at Hamas er amalekittene, ingen andre. Men det er vanskelig å snakke seg bort fra at allusjonen til amalekittene innebærer også drap på «kvinner og barn». Den høyresionistiske siden i Israel vil oppfatte dette som en legitimering av hva som er deres praksis. De går ikke av veien for å bruke vold mot sivile palestinere for å fremme sine politiske interesser.

Vårt kall som kristne i denne konflikten i Midtøsten er ikke å støtte en av partene, men handlinger i tråd med Frans av Assisis’ bønn: «La meg skape forsoning der det er strid», i det vi minnes Jesu ord (Matt 5,6.9): «Salige er de som skaper fred» og «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten». Det er vårt oppdrag!