Når redaktørene Danby Choi og Arthur Berg møtes

Subjekt-redaktør Danby Choi har i løpet av de siste årene fått en mer sentral rolle i norsk offentlighet. I høst kom han ut med boken «Kanseller meg hvis du kan». Den har undertittelen «Mitt oppgjør med woke».

Subjekt og Choi har fått anerkjennelse blant annet hos en del av dem som er opptatt av å bekjempe kanselleringskultur, og som advarer mot det som med et noe udefinerbart begrep blir kalt woke.

Da Choi ble intervjuet her i avisen i høst, fortalte han blant annet at «Jeg hadde en hel barndom i kirken». Men i tenårene forlot han kirken. Det hadde blant annet sammenheng med at han med ifølge ham selv oppdaget at han var homofil. Likevel opplever han å kjempe skulder ved skulder med kristne i mange spørsmål. Blant annet er han opptatt av å holde fast ved forståelsen av at det bare finnes to kjønn.

I det nevnte intervjuet kritiserer han også feminismen, og sier at «Unge menn blir skoletapere samtidig som de blir anklaget for å være undertrykkerne og selve patriarkatet. De blir offer for en kanselleringskultur som resulterer i mobbing og utfrysning.»

Det at kulturer opererer med et skille mellom hvilke holdninger og ytringer som hører hjemme i offentligheten, er ikke unikt for vår tid. Mekanismene for å håndheve slike skiller har forandret seg med fremveksten av digital kommunikasjon og sosiale medier. Men behovet for å definere noe utenfor det allment akseptable oppstod ikke med TikTok.

Det er også verdt å reflektere over hvordan rollene kan skifte, avhengig av hvem som opprettholder et slags kulturelt hegemoni. For å belyse dette kan det være nyttig å minne om et av 1900-tallets mest innflytelsesrike kristne møter.

Det fant sted i det som het Calmeyergatens Misjonshus i januar 1920. Formålet var å samle det vi i dag antakelig ville kalt de konservative frivillige kristne organisasjonene i motstand mot liberal teologi. Dette var 13 år etter at Menighetsfakultetet, nå MF, ble etablert som en motvekt mot utdanningen som ble tilbudt på Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo.

Nesten 1.000 utsendinger var til stede i Calmeyergaten. Enkelt sagt var utfallet en enighet om å unngå det som ble kalt «frivillig samarbeid» med liberale teologer.

Det var ikke en formell organisasjon som var samlet, og vedtaket har blitt utlagt på forskjellige måter. En typisk forståelse ville være at en konservativ sokneprest ikke skulle nekte å forholde seg til en liberal prost så lenge prosten var sokneprestens overordnede.

Men det ville være i strid med tankegangen å invitere en liberal taler selv om vedkommendes emne i den gitte talen ikke var knyttet til et betent stridstema. Uenigheten dreide seg om andre ting enn dem vi diskuterer i dag. Men mekanismene er gjenkjennelige. Liberale teologer skulle, i moderne språkdrakt, kanselleres hos de konservative.

I dag har tyngdepunktet langt på vei snudd i Den norske kirke. De konservative har for lengst skjønt at flertallet har skiftet. Nå kjemper de for å fortsatt ha en plass.

I takt med en voksende erkjennelse av tapt hegemoni har også bevisstheten om tros- og ytringsfrihet økt. Og det er helt på sin plass.

Da jeg deltok på fakkeltoget for forfulgte kristne i Bergen i forrige uke, advarte høyskolelektor Gabriel Stephen ved Høyskolen for ledelse og teologi om at forfølgelsen som skjer overfor kristne i Nigeria i dag, kan skje i Europa i fremtiden. Med andre ord: Den som bare er opptatt av rettighetene til sin egen gruppe i dag, risikerer å tape i morgen.

Men dette innebærer en endring i hvordan man orienterer seg. Det er her Danby Choi, billedlig talt, møter Arthur Berg. For i en annen tid og om en annen sak sa den mangeårige Dagen-redaktøren noe som neppe hadde blitt sagt i dag.

I 1989 sa nemlig Berg til NTB at «Blasfemi bør være straffbart, samme hva slags religion det gjelder.» I dag er det antakelig få kristne ledere som støtter lovforbud mot blasfemi. Og Berg tok det enda et skritt lenger, han mente altså at forbudet også burde omfatte andre religioner – som islam.

Kommentaren falt i forbindelse med omtale av Salman Rushdies bok «Sataniske Vers». Også Santalmisjonens generalsekretær Gunnleik Seierstad mente det var rimelig å ville bruke blasfemiparagrafen til å få stoppet boken. I dag er Santalmisjonen del av Normisjon.

Dette var nok ganske uomstridte standpunkter i tradisjonelle kristne miljø. Statskirkebiskop Bjørn Bue var på sin side mer reservert til å benytte blasfemiparagrafen i denne saken. Han skulle ønske boken ikke ble utgitt, men mente det ville være urimelig å forby den med hjemmel i blasfemiparagrafen.

Når vi skal vurdere disse tenkemåtene og standpunktene, må vi ta innover oss hvilken tid og hvilke omgivelser de oppstod i. Det kan være fristende å tenke at vi er mye klokere enn dem som levde før oss. Noen ganger er vi det. Men ikke alltid. Og vi må ikke glemme at tidene skifter.

Det kan også være nyttig å minne om at grasroten, såkalt vanlige folk, ikke så sjelden er mer pragmatisk enn dem på toppen. Det så vi blant annet da daværende Borg-biskop Atle Sommerfeldt ble invitert til å tale på en gudstjeneste hvor NLM-eide Fangekasa Misjonssenter i 2012. Og vi ser det i at så mange misjonsfolk har blitt værende i Den norske kirke, til tross for mangeårige advarsler fra lederhold om den teologiske utviklingen i folkekirken.

Ingen av oss kan vite hva Arthur Berg hadde ment i dag om alle de spørsmålene vi strever med. Og det er heller ikke det viktigste hva verken han eller andre hadde ment. De levde i en annen tid.

Men når vi i dag forholder oss til premissleverandører som har andre utgangspunkt, kan det være nyttig å tenke over hvordan samfunnet så ut for bare noen tiår siden.