Når den bibelske forankringen blir problemet

Gunhild Maria Hugdal etterlyser større vilje til å ta hennes innvendinger på alvor. Mitt primære anliggende var å holde meg til det som hadde utløst debatten: Spørsmålet om hva Skriften lærer.

I en luthersk kirke med «Skriften alene» som overordnet norm, er dette helt grunnleggende. Den «oppramsing» av bibelord Hugdal fant hos meg, skulle tjene til nettopp dette: Å påvise hvor tydelig og sterkt Bibelen taler om frelse og fortapelse.

Overskriften «Sjaastads trøst» var muligens avisens sammenfatning av Hugdals artikkel. Den ga meg anledning til å utdype hvordan finne holdbar trøst når evighetsalvoret melder seg. Da hjelper ikke en omtolkning av de aktuelle skriftstedene, heller ikke forsøk på å sette skriftord opp mot skriftord.

Hugdal synes å mene at et dogme eller et etisk ideal som har klar forankring hos Jesus og apostlene, likevel skal «vurderes forkastet» hvis det etter manges oppfatning eller erfaring fungerer negativt. Eksempelvis nevner hun at «et læremessig (og bibelsk forankret) syn på de vantro, frafalne …» har ført med seg inkvisisjon, dårlig behandling av ugifte mødre og så videre. Det virker som hun mener at problemet er selve den bibelske forankringen.

At misjonsbevegelser kan ha noe å svare for når det gjelder kirketuktpraksis og så videre, vil jeg slett ikke benekte. Kirkehistorien i Europa er for øvrig vevd sammen med den politiske historien – periodevis med tragiske følger. Men oppgjøret med historien må og skal ikke innebære at vi forkaster dogmer eller aktuelle etiske ideal hvis de er «bibelsk forankret» – slik læren om frelse og fortapelse er.

Jeg er ikke ordinert. Men institusjonen der jeg er ansatt, har rett til å forvente det samme ja til Skriften og bekjennelsen av meg som ordinerte prester innen Den norske kirkehar svart ja til ved ordinasjonen. Lære forankret i Bibelen skal tas på alvor, ikke avvises.

At erfaringer i skjæringspunktet mellom tro og liv skal «utfordre» teologien, er jeg ikke uenig i. Men med mitt utgangspunkt vil det Hugdal kaller «frykten for vranglære», noen ganger måtte dukker opp, jf. debatten om samlivsetikken.

I en luthersk kirke har ikke komplekse erfaringer noen åpenbaringskarakter – hvor viktig det enn er å møte mennesker i deres smerter. En lære som ikke er forankret i Skriften, har ingen autoritet, langt mindre en lære i åpen strid med Skriften (slik vi nettopp har vært vitne til).

MENINGER: Den menneskelige erfaring - utgangspunkt for det evig liv?

En usunn «lukkethet» kan forekomme i små miljøer, det er et velkjent fenomen. Men hvis det er apostlenes lære de fastholder (Apg 2:42), ligger ikke løsningen i en endring på det punkt.

Jeg ser poenget i kritikken av at jeg bruker MF som «stråmann» i debatten. Jeg føyde det til som anhang. Jeg tenkte tilbake på studietiden og kjente jeg ble vemodig. Men en viss relevans hadde det. Ved en muntlig eksamen fikk jeg som utfordring: Normproblemet i etikken.

På et par punkter var jeg visst alvorlig uenig med sensor og eksaminator. Men den plattformen som lå til grunn for samtalen rundt bordet, var likevel at normproblemet i etikken ikke «løses» ved at vi «løser oss» fra forpliktelsen på Skriften som overordnet norm.

Det er her jeg mener Hugdal har sporet av. Den erfaringsteologien hun vil ha meg med på å drøfte, har premisser jeg ikke deler, heller ikke kan dele, hvis jeg skal utføre min tjeneste i pakt med forutsetningene.

Hugdal etterlyser en tydeligere smerte hos meg – som en konsekvens av det som for henne egentlig virker helt feil: At læren om frelse og fortapelse er så alvorlig. Jeg skal ta dette som en utfordring, for vi skal ikke av ren høflighet være tilbakeholdne med å si noe om veien til himmelen (Kol 4:4-6).

Vi skal heller ikke nøye oss med praktisk omsorg – selv om denne har en stor egenverdi i vår vanskelige verden. Vi er kalt til å finne gode møtepunkt med ikke-kristne og vitne om Jesus med ord.

Til slutt: Sjikanerende utsagn fra «nettroll» er dypt å beklage. I det er jeg helt enig med Hugdal.