For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

5 uker - 5 kroner Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

KJØP

Reidar Paulsen, leder Doulos-nettverket.

«Når dere ber, skal dere si»

Den bønnen Jesus lærte sine disipler, er uten tvil den mest kjente og brukte bønn i verden. Den kalles Herrens bønn, i norsk sammenheng kanskje oftest Fadervår i ett ord med stor eller liten f.

Publisert Sist oppdatert

Det er lett å finne eksempler på at ordet fadervår har vært levende på mange områder. Vender vi oss til det aktive kristenfolket og sirklene rundt det, har det ikke bare vært et ord, men en integrert del av det å leve troens liv. Det var viktig i det private andaktsliv, en selvfølge i gudstjenesten (og er det i liturgiske kirker – men hva med frikirkeligheten?), den opplagte avsluttende fellesbønn på mange møter, i alle fall på alle bønnemøter.

Slik er det neppe i dag. Det er lett å finne grunner til det for oss som lever i et sekularisert samfunn. En faktor, tror jeg, er det som ellers er et gode: Vi er velsignet med en rekke bibeloversettelser. Siden den mest brukte begynner bønnen med «Vår Far», vil vel ordet fadervår etter hvert forsvinne? Viktigere er det i praksis at mens vi for noen år siden oftest holdt oss til én versjon som alle kunne, er både møteledere og deltakere høyst usikre, og det som skulle være samstemt bønn, blir en lett forvirret opplevelse.

(Det er fristende å foreslå hvilken versjon som skulle være felleskristen norm. Men jeg er ikke klar for den fighten akkurat nå.)

Powered by Labrador CMS