Når det er viktigere å bli anerkjent av mennesker enn av Gud

«Her forsvinner barnetroen fort!» sa en av mine medstudenter etter noen måneder på MF.

Lesningen av «En bok om gamla testamentet» og undervisningen i GT tok fra ham troen på både Abraham, Isak og Jakob, og dermed også den Gud disse trodde på. Knut Holter, professor ved VID (Misjonshøyskolen) i Stavanger, sier imidlertid at en ikke trenger å tro at Abraham, Isak og Jakob har levd. For vi tror ikke på dem, men på Kristus.

Vi vil trolig få et tilsvarende svar om vi spør en professor ved NLA eller MF. Som en lærer på NLA skrev: Vi tror ikke på en bok (Bibelen), men på en person (Jesus).

Lærebok ved de fleste teologiske institusjoner i dag, også på Fjellhaug, er «Den store fortellingen» av Hvalvik (MF) og Stordalen (TF). Den samme vantro grunnholdningen til Skriften er pensum på alle de store teologiske læreinstitusjonene i Norge, også de som kristenfolket opprettet for å gi sine egne bibeltro undervisning.

En forholder seg ikke lenger til Bibelen som Guds åpenbarte ord. Man antar nok i større eller mindre grad at Gud har åpenbart seg i historien, men denne åpenbaring vet vi lite eller intet om.

I Bibelen finner vi det som skrøpelige mennesker, preget av sin tid, trodde var Guds åpenbaring. Slik uttrykte professor Austad det på MF i min tid. Bibelen er en samling relativt motsetningsfylte tanker om Gud, fra ulike miljø med ulike gudsbilder og så videre.

Vi er nå kommet så mye lenger enn disse i innsikt (i bunnen ligger en evolusjonistisk tanke om at menneskeheten går mot stadig større lys). Vi må derfor skrelle bort alt gammelt tankegods, og så søke å finne inn til kjernen i åpenbaringen, finne gullet blant gråsteinen, det blivende som vi kan tro på og forholde oss til.

Det er imidlertid ikke så mye som blir igjen. Men de fleste vil holde fast på Jesus. Hvilken Jesus er så det?

Det kan ikke være Bibelens Jesus, for han hadde et helt annet forhold til Det gamle testamente enn dagens ledende teologer. Han trodde alt som sto skrevet, og sa at Skriften ikke kunne gjøres ugyldig. Den Kristus som Knut Holter tror på, er med andre ord en selvlaget Jesus, en annen Jesus enn den apostlene forkynte (jf 2Kor 11:4).

Jeg må slutte meg til Hugo Odebergs ord: «Hvis en ser litt grundigere etter, finner en at hver eneste uttalelse av Jesus er avhengig av Skriften.

Tar en bort hans lære om Skriften, finnes det ingenting igjen, hverken av kjærlighet eller frelse. Hvor vanskelig det enn må være å finne seg i dette faktum, går det ikke an å komme utenom det. Da er det mer konsekvent og ærlig å si: Vi vil ikke ha noe med Skriften eller Kristus å gjøre i det hele tatt!»

Men det sies ikke. Man sier bare at en ikke vil tro Skriftens ord om skapelsen, vannflommen og fedrehistorien, om mann og kvinne, tjenestedeling, homofili osv. Slik taler en når det er viktigere å bli anerkjent av mennesker enn av Gud (jf Joh 5:44).