Når det koster å være en kristen

For noen vekker det glede, hos andre avstedkommer det irritasjon at sommerens sendeflater fylles med sport i drøye porsjoner.

EM i friidrett, EM i fotball og sommer-OL i Paris. Dette er bare noen av mange høydepunktene for sportsentusiaster denne sommeren. Dersom den norske sommeren leverer sine vanlige regntunge krumspring, er det mange som søker ly i sofaen, og nyter sportsessenes triumfer fra solfylte arenaer sør for svale sommerbyger.

Sport er en type virkelighetsflukt. Men det inneholder passe doser med realisme. Her er tall og fakta, historie og tabeller. Man får drama og spenningskurver, men unngår serieskapernes evinnelige trang til sentimentalitet, brutalitet eller seksualitet på avveier.

Idrett er ekstremt, men har allmenn appell likevel. I en tid der lineær-fjernsyn sliter med å få folk til å benke seg, sier det mye at sendinger som varer over tre timer, som den der Karsten Warholm tok EM-gull på 400 m hekk ifølge Kampanje får et seersnitt på 520.000, og en topp på 660.000.

Kristne her til lands kan ha minner fra tider da det var et markert skille mellom idrettsverden og kristen-sfæren. I dag vil man kanskje kalle slikt rester fra en dyster pietisme. For mange virker det helt fjernt at idrett ikke skulle ha vært stuerent også blant kirke- og bedehusfolk.

For hundre år siden, i 1924, var det, akkurat som denne sommeren, OL i Paris. Den gang var en av profilene den legendariske Eric Liddell. Skotten Liddell var en markant kristen idrettsutøver.

Da oppsettet for øvelsene forelå i forkant av lekene i 1924, viste det seg at hans sterkeste øvelse, 100 meter, var planlagt på en søndag. For Liddell var det uaktuelt å konkurrere på hviledagen. Briten prøvde å få endret på oppsettet, men det var uråd.

Han fokuserte dermed istedenfor på 400-meter, der resultatene hans i forkant var langt mer beskjedne. Likevel endte Eric Liddell med å hente hjem OL-gull på denne distansen. I finalen satte han europeisk rekord som ble stående i 12 år.

Vi kan bare ane hva det må ha kostet løperen å avstå fra favorittdistansen. I tillegg ga han avkall på store sjanser for suksess med Storbritannias lag på 4x100 og 4x400 meter stafett, som også hadde søndag som finaledag.

Liddell demonstrerte den fasthet og den frihet som skal prege Guds barn. Hans tilnærming var helt motsatt av bedehusbevegelsens litt for enkle skepsis som gjerne munnet ut i like enkelt nei til sport. Selv uttrykte han det enkelt etter seieren i Paris: «Gud har gjort meg rask. Og når jeg løper, merker jeg Hans glede».

Samtidig gir både det at han avsto fra favorittdistansen sin, og det at han hele veien framstilte et OL-gull som noe sekundært i forhold til livets egentlige mål, et glimt inn i en integritet som det også hundre år seinere står et eget lys av. Liddell tok gull, men han demonstrerte med all mulig tydelighet at han gjorde det på egne premisser. Han ble aldri en slave av egen suksess.

På sitt beste er idrett og mesterskap den leken som minner om at vi er skapt for lek og fysisk utfoldelse. På sitt verste er idrett en substitutt for religion og noe som lett tar over for sunn gudstro. Det er en realitet som er like utfordrende i dag som den gang Eric Liddell konkurrerte.

Liddells forhold til idretten innebar både en dyp glede over øyeblikket og idretten, men en dyp kunnskap om hvor alt dette kommer fra, og hva som virkelig gir varig glede. Måten å forholde seg på, er forbilledlig hundre år etter.

I iveren etter å legge bak oss pietismens manglende nyanser, kan ofte kristenkulturen anno 2024 mange ganger ha kastet ut barnet med badevannet. Glemmer vi at vi er et hellig folk, og Bibelens ord om at vi er fremmede og utlendinger i verden, da går vi på akkord med vår dypeste identitet.

At sport er så allment, gjør det velegnet som illustrasjon på en tematikk som er aktuell på mange områder. Forbilder som Eric Liddell inspirerer oss til å praktisere troen og være et annerledes folk – også når det koster og krever at vi prioriterer helt annerledes enn flertallet.

Har Dagen også gjort knefall for pride?