Når en juridisk seier blir et moralsk nederlag
«Vi frykter at det for organisasjonenes del ikke er overgriperne som har forvoldt den største skaden, men deres egne lederes manglende evne til å rydde opp», skriver tre tidligere internatbarn ved Den norske skole i Japan.
Vi er mange som har fulgt rettssaken i Stavanger tinghus med spenning og interesse.
Dette er første gang noen har gått rettens vei for å kreve organisasjonene til ansvar for overgrep som fant sted på deres internatskoler, samt for deres delaktighet i, og ansvar for, et system som skilte foreldre fra barn og som skapte dype sår hos mange.
Flere tusen mennesker i Norge har gått på misjonens internatskoler, og saken angår oss på mange ulike måter. Erfaringene og opplevelsene er like sammensatte som gruppen, og spenner fra de som sier at det var uproblematisk, til de som er sterkt preget av overgrep fra de som var satt til å ta seg av dem i foreldrenes sted. Dette er godt dokumentert gjennom rapporten «Oppvekst i utlandet», som ble utarbeidet av IRIS på vegne av NMS og NLM i 2009.
Siden 1989 har mange ulike personer, på ulike måter, forsøkt å løfte saken frem, og appellere til organisasjonene om at de må ta dette på alvor, og støtte de som trenger det etter beste evne.
Da misjonsorganisasjonene i 2009 kom med sin beklagelse, var det mange av oss som trodde på ledernes utsagn om at dette ville vise at de mente alvor, og stolte på at arbeidet de hadde startet ville stadfeste det.
Selv om dommen i Stavanger tingrett frikjenner organisasjonene for det juridiske ansvaret for overgrepene som skjedde på deres internatskoler, viser den bare at på tross av alt organisasjonene selv mener å ha gjort gjennom spørreundersøkelse, kurs, samlinger og muligheter til støtte til behandling og reise, så opplever fortsatt de som trenger støtten aller mest å bli stående alene mot institusjoner som anser dem som en økonomisk trussel.
Annonse
Gang på gang har enkeltmennesker sittet igjen med en opplevelse av at misjonsorganisasjonene var mer opptatt av å redde sin egen anseelse og økonomi enn å lytte til dem som opplevde omsorgssvikt og overgrep i misjonens varetekt, og å spørre dem om hva som kunne vært gjort for å lette deres smerte.
Sist nå ser vi dette gjennom at man i stedet for å søke et forlik velger å bruke skarpskodde advokater og finslepen juss til å lede seg ut av det som mest av alt ser ut som en moralsk krise.
Den moralske krisen oppleves ekstra dyp når generalsekretær i NLM, Øyvind Åsland, i sitt vitneutsagn i Stavanger tingrett sier at en usunn forkynnelse som satte misjonskallet fremfor foreldreansvaret, «kan ha forekommet» på enkelte bedehus.
Denne marginaliseringen og bagatelliseringen står ikke bare i sterk kontrast med inntrykkene fra de som selv opplevde denne forkynnelsen, blant annet Vårt Lands Jon Magne Lund, som nylig skrev at misbruk av kallsbegrepet var regelen snarere enn unntaket.
Den strider imot NLMs egen uttalelse fra 2009, hvor det slås fast: «På bakgrunn av den kunnskapen vi nå sitter med, må vi være villig til å stille kritiske spørsmål til hvordan kallet til misjonstjeneste har vært formidlet i våre organisasjoner, og ta et oppgjør med den kallsforståelsen som satte misjonærkallet foran foreldrekallet.»
Når tidligere generalsekretær i NMS, Kjetil Aano, i forbindelse med rettsaken uttaler at han hadde håpet å kunne holde denne saken «på et moralsk plan», er det nærligende å spørre seg selv hva som ligger i det å ta et moralsk ansvar.
Daværende byrådsleder i Oslo kommune, Erling Lae, beskrev i 2009 hvordan Oslo kommune valgte å ta et moralsk ansvar for overgrepene barnehjemsbarna ble utsatt for gjennom å strekke seg lengre enn det jussen krevde.
Han understreket viktigheten av at den økonomiske kompensasjonen er av en viss størrelse for å vise at de mener alvor når de ber om unnskyldning for den smerte og lidelse den enkelte har blitt påført.
Det som er tragisk i denne saken er at organisasjonene i gjennom 25 år ikke har klart å møte det som har vært lojale og velmenende mennesker, som igjennom sin historie har hatt behov for et betingelsesløst møte med en organisasjon som vil dem vel.
Vi frykter at det for organisasjonenes del ikke er overgriperne som har forvoldt den største skaden, men deres egne lederes manglende evne til å rydde opp.
