Når en troende ligger nede for telling

Lignelsen om den barmhjertige samaritan formidles hyppig til barna i søndagsskolen. I barnebøkene er lignelsene barnevennlig illustrert.

Den virker derfor fint som høytlesing på sengekanten, før en avslutter sengerutinen med å synge «Kjære Gud jeg har det godt». Foreldre og barn er lett samstemte om at det både er fint og riktig av samaritanen å hjelpe den forslåtte halvdøde mannen som hadde blitt overfalt av røvere.

I de ulike menighetskulturene vi er en del av bør en kanskje spørre seg hvilken avgjørende betydning lignelsen om den barmhjertige samaritan har for kulturen vår. Tilhører vi «levitt-kulturen», «preste-kulturen» eller «den barmhjertige samaritan-kulturen»?

Vebjørn Selbekk med åpent brev til Per Søetorp: «Hvis vi skal være helt ærlige…»

Levittkulturen har vi jo som kirkesamfunn kanskje ikke noe til felles med, så vi er kanskje ikke som ham. Men hva med «preste-kulturen»? Hva er det med en prest som går forbi?

Er det slik at vi sitter igjen med en forståelse for at presten går forbi? Han har jo tross alt for mange han er hyrde for i utgangspunktet, og har dessuten andre og viktigere oppgaver å ta seg til...

Det underlige med denne lignelsen er bare det at Jesus, til tross for vår forståelse for denne presten, kan fortelle oss at det kun var en av dem som kom gående mot den forslåtte mannen, som valgte å gjøre det rette.

Men dette vet vi jo! Det er gammelt nytt. Vi har jo lært om dette på søndagsskolen!

Ja, men lignelsen var myntet på de voksne, som en klar oppfordring til å handle på det som er rett, uavhengig vår egen bakgrunnskultur. Vi er alle altså kalt til å elske vår neste som oss selv.

«Gud fremstår så påfallende inaktiv, gåtefull og mystisk»

I portrettintervjuet med Per Søertorp, kommer det frem at han føler at ordet «kristen» krever at han identifiserer seg med hele «totalprosjektet». For Søertorp handler det om to stikkord «misjon og menighet». Videre sier han at dette skal vi mennesker holde på med som kristne, samtidig som intet kan gjøres uten Guds kraft.

Det stemmer jo, da det står skrevet at «hvis Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves». Salme 127:1.

Kan det tenkes at det i ulike kristne kulturer er lagt opp til at vi selv bygger huset? Er det lagt opp til at vi selv skal våke over byen? Er hans tankegangen til presten som gikk forbi en del av oss?

Mobiliserer vi vår egen styrke og kraft rundt det å bygge huset, slik at vi bygger forgjeves? Da er det kanskje forståelig at det oppstår mange arbeidsuhell og arbeidsulykker?

Så om vår Herre som ikke har bedt oss om å bygge huset selv, hva har Han da bedt oss om?

I Johannes 14:1-10, står det «La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.

Per Søetorp stolte på Gud med hele sitt liv, men ikke lenger nå

Tomas sier til ham: Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien? Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Hadde dere kjent meg, så hadde dere også kjent min Far. Og fra nå av kjenner dere ham og har sett ham. Filip sier til ham: Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss!

Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg? De ordene jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger.»

«Den som har sett meg, har sett Faderen.» Vi har med andre ord grunnlag for å tro at Gud er som Jesus. Jesus som sier at Jeg er veien, sannheten og livet, og at ingen kommer til faderen uten ved Han. Han sier også at dit Jeg går, vet dere veien. Så om vi vet veien til himmelen, hva er da viktigst på vår vei dit?

Dersom en menighetskultur har et stort arbeidspress både blant de ansatte og de frivillige, hvem er da ansvarlige for å ta vare på arbeiderne når arbeidsuhell som «utbrenthet» oppstår?

Når en troende ligger nede for telling, «forslått blant røvere», hvem er da ansvarlig for å behandle hans sår, ta han med til et «vertshus» og betale for hans opphold?

For vi lar ham vel ikke ligge igjen halvdød alene, vi som har lest barnebibelen for de minste?