Når er det ikke lenger noen bønn?
Hvis det er slik at sjelens evige pine i helvete, eller i beste fall evige søvn, kontra himmelfest skal avgjøres basert på et ja eller nei til Jesus; når er det man ikke lenger kan skjule seg bak det å være et innsiktsløst barn?
I forbindelse med filmen « Hellbound?», som har blitt vist rundt omkring i USA og omegn den siste tiden, om helvetestro kontra universialisme via troen på en endelig utslettelse, har jeg grublet endel over disse spørsmålene.
Det er ikke alltid like lett å få klare svar i denne sammenhengen, så jeg håper noen av dere som tror på evig liv i helvetet for ikke-troende kan hjelpe meg på vei mot opplysthet.
Jeg har forstått såpass at det er slik at et ja eller nei til Jesus, eventuelt troen på Jesus Kristus som Herre og frelser, som avgjør om heisen går opp eller ned etter siste hjerteslag.
Og jeg har også hørt fra mange at det er et annet regelverk for de som ikke har fått høre om Jesus i løpet av livet, for eksempel unådde folkeslag. Disse skal så vidt jeg har forstått bli dømt etter sine gjerninger, i motsetning til de andre, der gjerninger er helt uvesentlig, for av tro er vi frelst og av vantro går vi fortapt.
Det som også gjelder for de aller fleste er vel at om små barn, uten forutsetning for en personlig tro, har en slags fribillett til Himmelen (skjønt det er under 40 år siden et vestlandsbedehus hadde håndsopprekning i forhold til hvorvidt mine døde og udøpte søsken på 1,5 og 3 år nå var i Himmelen eller Helvetet).
Det som er vanskeligere å finne tydelighet på er hvordan det forholder seg for barn som er i gråsonen, som er på vei mot en personlig tro.
Enkelte barnedåpstilhengere vil sikkert her si at det er dåpen som gjelder, men hva da med barna som vokser opp i voksendåpmenighetene?
Når er barna store nok til at det er deres tro eller vantro som skal avgjøre St.Peters «opp eller ned»
Og hva med mennesker som av ulik grunn forblir på barnenivå, hva gjelder sjelsevner?
Og hva med de som eventuelt har fått feil informasjon å forholde seg til? For eksempel en forkvaklet tro. Eller feil par foreldre, uten tro, som selv når du har blitt voksen yter så sterk påvirkning på deg at det er umulig å ta en helt egen avgjørelse?
Når har man rett og slett de forutsetninger som trengs for at det ikke lenger vil være noen «jeg var jo bare et barn/hvordan kunne jeg vite?» å gjemme seg bak i møte med mannen med ljåen?
Det ville vært så godt å blitt ferdig med alle disse grubleriene en gang for alle.