Debatt
Når et konservativt knyst blir like viktig som dramaet ved Bakhmut
De største religionene; islam, hinduismen, buddhismen, sikhismen, jødedommen, og de store kirkene, katolikker og de ortodokse, og som samlet utgjør cirka fem milliarder av menneskeheten, holder for en stor del fast ved sine tusenårige tradisjoner. Dette betyr blant annet at ingen av dem (bortsett fra noen sjeldne unntak) har kvinnelige prester. I dette selskapet er de nordiske lutherske kirkene en liten og sjelden fugl.
Jo da, Dnk skal og bør være en åpen og inkluderende folkekirke. Det heier vi på – og selvfølgelig også på kvinnelige prester. Naturligvis. Men det kan virke som at det er vanskelig for kirken å kombinere åpen og inkluderende med også å være seg selv fullt ut, og å stå opp for egne standpunkter som ikke nødvendigvis er forankret i tidens liberale verdisyn – eller «livssyn».
Annonse
Slik framstår kirken stadig mer som en livssynsorganisasjon for mainstream liberale verdier. Et av de viktigste målene kan se ut til være å tilpasse seg tiden – koste hva det koste vil. Og når tilpasning til vekslende trender og strømninger er blitt et mål i seg selv, mister den både troverdighet og identitet – og eventuelt også sin sjel. Den gjør seg selv mindre relevant – som kirke.
Slik har den stadig oftere endt opp med å bli løpende etter i et heseblesende meningsrytteri. Den engasjerer seg stadig mer i det som for en kirke er perifere saker, og som er utenfor dens kompetanseområde, slik som klimapolitikk, oljeboring, snøscooterkjøring, radikal kjønnsideologi, flyktningpolitikk, Palestina, skattepolitikk og mye annet.
Slik vil kanskje noen mene at den ideologisk sett og som en viktig livssynsinstitusjon både er blitt pompøs og pregløs på samme tid.
Et av de viktigste målene kan se ut til være å tilpasse seg tiden – koste hva det koste vil.
Gjennom kløktig aktivisme er kirken overtatt av Åpen folkekirke – og som i enkelte spørsmål ikke bare er liberal, men også radikal. De har vunnet alle slag. Et flertall av biskopene er kvinner, likekjønnet ekteskap inngås i kirken, og en viktig kampsak er nå nye kulturelle uttrykk, det mange vil kalle en woke identitetspolitikk og altså, liberale standpunkter i ulike politiske saker.
Paradoksalt nok er det blitt slik at mange av tidens samfunnsaktuelle spørsmål, som kirken engasjerer seg i, også er saker som Human-Etisk Forbund typisk er opptatt av og varme forsvarere for – og omvendt.
Men så skjedde det noe oppsiktsvekkende. I Stavanger bispedømmeråd stemte fire rådsmedlemmer for at kandidater til kirkelige stillinger fortsatt skulle spørres om samlivsform. De fikk flertall med lederens dobbeltstemme. Dermed skyllet det en bølge av forundring og gjerne også fordømmelse gjennom lokalpressen og i deler av Oslo-pressen.
Uttrykket «aktivister» ble foraktelig brukt om de fire – i en kirke som nå ellers styres av aktivister. Og disse, altså kirkens aktivister fikk selveste Dagsrevyen til å lage et sorgtungt innslag om to «ofre» for overgrepet – altså det om å spurt om samlivsform. Her kunne det også skimtes tårer. Det er viktig å understreke at dette ikke er en kritikk av de som deltok, men av NRKs åpenbare kampanjejournalistikk – på vegne av kirkens heltidsaktivister.
Den betydelige oppmerksomheten i enkelte medier og i SoMe, om det som skjedde i Stavanger, ble nyhetsmessig bare overgått av brutalitetene i Bakhmut.
Annonse
En selvhøytidelig kunstner proklamerte med sedvanlig høystemt indignasjon fra de kanter, at han ikke lenger ville sette sine bein i domkirken. Og så hengte han ut et bilde av hvert av de angivelig avstumpede og kunnskapsløse rådsmedlemmene, som underforstått er uten empati og forståelse for gode liberale verdier, på selveste Facebook-gapestokken. At dette var en høringsuttalelse, og ikke avgjørende for kirkens praksis framover, ble ikke tatt med i indignasjonsrusen.
Etter debattene å dømme blir tradisjonelle aktive og engasjerte kristne gjerne karakterisert som bakstreverske og brysomme, og noen vil også mene at de er menneskefiendtlige. Også i deler av kirken tenkes det slik – i hvert fall det med bakstreversk og brysomme.
Mens Human-Etisk Forbund og mange og sterke krefter hver dag kjemper aktivt imot kristendommens plass i samfunnet, og mener at den kristne kulturarven ikke har medført noe godt, så finner likevel kirkens hyrder mer sammen med disse i de mange liberale verdiene, enn med de innenfor kirken som verdsetter kirkens tradisjoner og de verdiene som disse og den kristne kulturarven representerer – både teologisk og kulturelt.
De som står for et slik tradisjonelt syn tilkjennegis ikke autoritet. De bør åpenbart bekjempes dersom kirken skal holde tritt med tiden og den liberale utviklingen i vår omskiftelige, hektiske og stadig mer overfladiske tidsalder.
Selv mener jeg altså selvfølgelig at kvinnelige prester er naturlig og viktig, og at spørsmål om samlivsform for kirkelige ansatte ikke lenger er relevant. Slik blir også jeg preget av tiden. Slik sett befinner jeg meg et sted i midten med en fot litt ut til hver side. Vi er mange i den flokken.
For i det store og det hele er det med meg, som det er med folk flest i dette landet, at tradisjoner har en sterk egenverdi som vi absolutt bør respektere og ivareta – og som ikke må forkastes og foraktes bare fordi de ikke er fullt ut kompatible med vår tid. Tvert imot. Det er nettopp dette som gjør tradisjoner interessante og ekstra verdifulle – for den store hopen – som i disse spørsmålene synes det er greit å vasse litt motstrøms og ikke flyte medstrøms.
Og så vil det naturligvis skje en utvikling. De fleste tradisjoner har kanskje en gang vært en radikal idé. Ting må gå seg til. Kirken skal både forstå tiden, og den skal i sin natur også ivareta det beste i det som har vært. Slik det er blitt, er det dette siste som krever mot og rakryggethet.
Men noen har gjort kirken til en tidsevolusjonær frontrunner som av frykt for å bli hengende etter løper om kapp med de «tidsriktige» – på godt og vondt. Det er dette som kan se ut til å ha blitt en viktig ideologisk oppgave for kirken. Og det er dette som er så trist – synes nok mange av oss.
Annonse
Det er nok mange som ikke lenger oppfatter kirken som en god og sunn tradisjonsbærer og en trygg og forutsigbar havn. Det er ikke naturlig å søke trøst og trygghet hos noen som er mer opptatt å av å være tidsriktig og kontroversiell enn å være omsorgsfull hyrde.
Og dermed oppfyller ikke kirken forventningene til målgruppen – som er de fleste av oss. Det er trist … synes vi.
