Når et konservativt knyst blir like viktig som dramaet ved Bakhmut

De største religionene; islam, hinduismen, buddhismen, sikhismen, jødedommen, og de store kirkene, katolikker og de ortodokse, og som samlet utgjør cirka fem milliarder av menneskeheten, holder for en stor del fast ved sine tusenårige tradisjoner. Dette betyr blant annet at ingen av dem (bortsett fra noen sjeldne unntak) har kvinnelige prester. I dette selskapet er de nordiske lutherske kirkene en liten og sjelden fugl.

Jo da, Dnk skal og bør være en åpen og inkluderende folkekirke. Det heier vi på – og selvfølgelig også på kvinnelige prester. Naturligvis. Men det kan virke som at det er vanskelig for kirken å kombinere åpen og inkluderende med også å være seg selv fullt ut, og å stå opp for egne standpunkter som ikke nødvendigvis er forankret i tidens liberale verdisyn – eller «livssyn».

Slik framstår kirken stadig mer som en livssynsorganisasjon for mainstream liberale verdier. Et av de viktigste målene kan se ut til være å tilpasse seg tiden – koste hva det koste vil. Og når tilpasning til vekslende trender og strømninger er blitt et mål i seg selv, mister den både troverdighet og identitet – og eventuelt også sin sjel. Den gjør seg selv mindre relevant – som kirke.