Når et misjonshus blir moské. Hva skal vi da tenke?

Det var med både dyp sorg og sterk indignasjon jeg mandag i Den stille uke leste i Dagen om at Seierstens Misjonshus i Fredrikstad var solgt til den islamske foreningen Masjid Darussalam og etter all sannsynlighet blir omgjort til moské.

Det som gjorde meg mest indignert, var at biskopen i Borg, Atle Sommerfeldt, i den anledning hadde uttrykt sin glede overfor avisen Demokraten i Fredrikstad over den «raushet» og mangel på «smålighet» som Misjonssambandet hadde vist ved å selge til muslimene. Han syntes også det var «flott at muslimene får gode steder å være».

Den triste årsaken til at Misjonssambandet så seg nødt til å selge huset, er at forsamlingen på misjonshuset var blitt så sterkt redusert de siste årene at den ikke lenger var i stand til å beholde huset. Biskopens kommentar er etter mitt syn en biskop uverdig og svært ufølsom og uklok. Den kan sammenliknes med å gratulere de pårørende i en begravelse.

Nå er det ikke så mange pårørende igjen etter Seierstens Misjonshus, men de fleste av dem som fremdeles finnes – deriblant meg selv - føler dyp sorg over både det som har skjedd med forsamlingen og med misjonshuset.

Som kristne ønsker vi muslimer som mennesker alt godt. Vi gir dem også rett til å bygge eller kjøpe moskéer i Norge siden vi står for religionsfrihet for alle. Men vi ønsker ikke fremgang og vekst for islam som religion, en religion som uttrykkelig benekter det mest sentrale i den kristne tro: at den eneste sanne Gud er treenig, at Jesus er Gud og frelser (som døde og oppsto for oss) og at Bibelen har autoritet (sml. f.eks. basisparagrafen i Kirkenes Verdensråd som nettopp peker på disse tre trossetningene som avgjørende for en kristen kirkes identitet).

Vi ønsker frelse for muslimene ved at de kommer til tro, blir omvendt og innlemmet i kirken. Misjonssambandet driver misjon blant muslimer i mange land, også i Norge. Derfor er jeg sikker på at ledelsen i Misjonssambandet ikke føler noen glede eller gir uttrykk for noen«raushet» ved å ha overlatt ett av sine gudshus til islam. Tvert om, jeg vet at en i det lengste prøvde å unngå et slikt salg, men at en til slutt følte seg tvunget til det.

Om dette likevel var rett, stiller jeg meg sterkt tvilende til. I en slik sak bør ikke det økonomiske være avgjørende. Men jeg ønsker også å sette dette salget inn i en større, mer prinsipiell sammenheng og en mindre, mer personlig sammenheng.

For først å ta det mer prinsipielle: Skal den «raushet» og mangel på «smålighet» som biskopen lovpriser hos Misjonssambandet, også være bestemmende når Den norske kirke må nedlegge kirker, f.eks. i Groruddalen, hvor antallet muslimer er mange ganger så stort som iFredrikstad? Eller er det kanskje forskjell på kirker og bedehus/misjonshus?

Tilfeldigvis brant Notre Dame-katedralen i Paris samme dag denne nyheten sto iDagen. En hel verden sørget over ødeleggelsen av en unik arkitektonisk og kulturhistorisk bygning, et kirkelig og nasjonalt klenodium fra middelalderen, et berømt symbol på Paris og en turistmagnet av de sjeldne. Det som likevel grep meg mest i reportasjene, var at også de sekulære nyhetsmediene skrev om kirkens prest som i troskap mot Kristus fullførte messen mens det brant, og de sorgtunge vitnesbyrdene fra den levende katolske menigheten om hva kirken og gudstjenestene der hadde betydd for dem.

Tross all Notre Dames pomp og prakt vardet dette som var viktigst for dem. Jeg beundrer og er glad i katedralene i Europa, f.eks.Nidarosdomen i Trondheim og Peterskirken i Roma (og dens kopi i Elfenbenskysten iAfrika!), men jeg beundrer og elsker faktisk mer en enkel kirkebygning blant det lutfattige Miao-folket i høylandet i Kina, et fattigslig kirkehus hos urfolket Urang Asli i jungelen på Borneo eller en hyttekirke blant Sidamo-folket i Etiopia.

På samme måte og av samme grunn beundrer og elsker jeg bedehusene og frikirkebygningene i Norge mer enn kirkene. Hvorfor?Katedralene og kirkene er bygd og vedlikeholdt av konger og stater, de rike og mektige.Milliarder samles inn til gjenoppbygging av Notre Dame. De norske kirkene er finansiert av den norske staten. Og vel er det, for mange har påpekt hva kirkebygget betyr i lokalsamfunnet og den sorg også folk som ikke til vanlig går til gudstjeneste, kjenner når de nære og kjære kirkene brenner eller vandaliseres.

Men om det ikke fantes en eneste bekjennende kristen i soknet, ville kirken fremdeles stå der, og presten ville få sin lønn av staten. Slik er det ikke med bedehus og frikirker: De er bygd med penger og arbeid fra vanlige, ofte fattige mennesker. De vedlikeholdes og drives ved frivillig innsats og offer. De er kristne gudshus i like høy grad som kirkene, innviet ved Guds ord og bønn, der Gud er nærværende med sin Ånd, i sitt ord og i sine sakramenter.

Men de er mer sårbare, for hvis misjonsfolket eller forsamlingen svinner inn, forsvinner også grunnlaget for bedehusenes eksistens. Dette skjer dessverre mange steder i Norge i dag.

Selv om Guds hus i den nye pakt består av levende stener, mennesker, er også de fysiske gudshusene viktige.

Jesus ble brakt til templet som spebarn, som tolvåring måtte han være i sin «Fars hus», som voksen renset han templet og sa: «Gjør ikke min Fars hus til en markedsplass». Disiplene husket det gammeltestamentlige ordet «Brennende iver for ditt hus skal fortære meg» (Joh 2,16-17). De første kristne i Jerusalem samlet seg til forkynnelse og bønn på tempelplassen og i hjemmene. Ikke noen kirke svarer riktignok til templet i Jerusalem som ble ødelagt i år 70.

Og kirken greide seg godt i 300 år uten egne gudshus, for Gud og menigheten er ikke avhengige av dem. «De sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet», saJesus (Joh 4, 21-23), ikke nødvendigvis på et bestemt sted. Slik er det også i dag. Mange kristne lever uten gudshus, men der det er mulig, har den kristne menighet likevel alltid bygd et gudshus - gjerne med et kors på - som står der både som et offentlig vitnesbyrd om troen ogs om en ramme om menighetens liv og virke.

Når menigheten ikke lenger er der eller har bruk for dem - av forskjellige årsaker – blir husene revet eller går over til annet bruk. Dette er greitnår huset erstattes av et annet, mer egnet gudshus, men trist når årsaken er at menigheten selvforsvinner.

Så til det mindre, mer personlige perspektivet: Seierstens Missionshus («Seiersten» i vanligtale) er et alminnelig, men kanskje likevel litt spesielt bedehus. Mange har karakterisert det som tradisjonsrikt og ærverdig. Bygningen har kulturhistorisk verdi. Det 90 år gamle huset eret uttrykk for byggestilen i sin tid og er verneverdig både utvendig og innvendig, med et høyt hvelv, en prekestol sentralt i salen foran en stor plattform for orgel og piano, sang og musikk.

Komponisten og organisten Egil Hovland vokste opp på Seiersten og holdt senere en årlig julekonsert der i takknemlighet. Hans far dirigerte Seierstens Misjonskor i mange år. Først det personlige: Seiersten har vært «mitt» bedehus gjennom 75 år, særlig i barndoms- og ungdomstiden. Det ble i sin tid bygd og drevet med stor innsats fra mine besteforeldre på begge sider, og det var mine foreldres bedehus til deres død. Der kom jeg som barn til bevisst tro og ble bevart som kristen.

I 1971 ble min kone og jeg innviet til misjonærer der i en fullsatt sal, under rekken av misjonslandenes flagg, med håndspåleggelse og bønn av representanter for Misjonssambandets hovedstyre og lokale forsamlingsledere. Jeg har ennå bildet hengende på mitt arbeidsværelse.

Så til det mer objektive: Forsamlingen på Seiersten opplevde vekkelser før krigen og vokste seg stor. Misjonssambandet holdt en viktig generalforsamling i Fredrikstad i 1936.Seiersten hadde også i en periode den største søndagsskolen i Østfold med over 200 barn.Virksomheten hadde – som mange bedehus – to faste møter på søndag og ett på en ukedag, ungdomsforeningsmøter, samt flere misjonsforeninger i hjemmene.

Det var misjonsuker og misjonsbasarer, rike bønne- og vitnemøter, og store pengebeløp ble gjennom årene samlet inntil misjon hjemme og ute. Det har vært påvist at Seiersten også var noe uvanlig i bedehus-Norge når det gjaldt forsamlingens sammensetning. Her var det nemlig svært mange industriarbeidere som sto sammen med forretningsdrivende i et nært kristent fellesskap på tvers av sosiale skillelinjer.

Seiersten har vært sentrum for Misjonssambandets arbeid i Fredrikstad helt frem til nå. Fordi en ikke i senere år maktet å få med unge og yngre barnefamilier, ble forsamlingen eldre og mindre, til det nå er for få til å drive misjonshuset.

Betyr dette at arbeidet på Seiersten (og andre nedlagte bedehus) har vært mislykket? Slett ikke. De mange som er blitt frelst og bevart gjennom virksomheten på Seiersten, er nå hjemme hos Herren. De tilhører den «seirende kirken» («ecclesia triumphans») og har fullført løpet. Men den kjempende kirken («ecclesia militans») på Seiersten er nesten forsvunnet, selv om noen med beundringsverdig utholdenhet i høy alder har arbeidet helt fram til nå.

Seiersten representerer derfor ikke et nederlag, men en seier - i det store guddommelige perspektivet. Derfor bør også huset behandles med respekt. Det er mer enn et vanlig hus; det er et Guds hus, og bør avhendes i samsvar med det. Når det ikke lenger kan brukes av en kristen forsamling, bør det formelt avvigsles med takk og lovsang for hva dette huset har betydd for tusenvis av mennesker gjennom nesten hundre år og med bønn for Fredrikstad by og misjonsarbeidet ute og hjemme.