Debatt
Når evangeliet havner på sidelinjen
Det er urovekkende når forkynnelsen handler mer om alt det vi kan og må gjøre enn om det Jesus har gjort. Når alle de viktige og gode sakene vi kristne utfordres på, fortrenger evangeliet om Jesu frigjørende nåde og Åndens livsforvandlende kraft. Evangeliet er ikke noe en vokser videre fra, det er noe vi alltid må vende tilbake til og leve i. I alle kristne sammenhenger står vi i fare for at dette fokuset forskyves – ofte i det stille.
Hva evangeliet er – og hva vi kan gjøre det til
Alle de nytestamentlige skriftene vitner samstemmig om at evangeliet har ett sentrum, nemlig Jesus Kristus, hans person og gjerning. Dette sentrum er ikke bare et sted alt springer ut fra, der alt starter. Nei, det er det sted vi som troende, som fellesskap og som kirker alltid må vende tilbake til og drives av.
I all vår iver for å oppnå vekst, og med alle våre velmente og målrettede aktiviteter i ulike kirker og menigheter, står vi i fare for å sette evangeliet om Jesus på sidelinjen, utenfor sentrum. Da blir vi hovedaktører, vi tar regien og flytter fokus fra evangeliet til kirka, fra Jesus Kristus til oss selv og fra Åndens gjerning til det vi selv planlegger og gjør.
Når gudstjenestene og samværene våre i liten grad dreier seg om evangeliets nådeord og det å dele våre sårbare liv med hverandre, møter vi ikke evangeliets nådefulle og transformative kraft. I alt det viktige, i alle sakene vi må følge med på og i jakten på å «komme videre» og «få noe mer», mister vi lett kontakten med både evangeliets sentrum og hovedperson.
«Ordet vokste», er en formulering som Lukas bruker gjentatte ganger i Apostlenes gjerninger. Fortellingen om den første menigheten handler ikke primært om det apostlene og de første kristne gjorde og fikk til, men om Ordet som vokste. Når Lukas bruker disse ordene, er det evangeliets innebygde og gudgitte vekstkraft som framheves, sier den norske teologen Nils Astrup Dahl. Og dette Ordet var det forkynte evangeliet om Jesus Kristus, sier han.
Evangeliet på dypet av våre liv
Når Paulus sier at «når synden blir stor, blir nåden enda større», peker han på en dynamikk som er helt avhengig av evangelieforkynnelsen. Det er dette budskapet som forvandler liv og det er dette budskapet som stadig skaper nytt liv, uavhengig av hvor lenge en har vært kristen.
Evangeliet handler også om ord som synd, fortapelse, nåde og evig liv. Dersom sannhetene som ligger bak slike ord tilsløres, står vi i fare for å tilpasse evangeliet til egne behov og ønsker. Dermed gjøres nåden billig og dybden i Guds nåde blir borte. Evangeliet om at Jesus vil være både frelser og Herre i våre liv, blir også vanskelig å få øye på.
Erstatninger for evangeliet
Av natur vil vi gjerne sette oss selv, våre anliggender og vår tjeneste i sentrum. Da tar vi samtidig lett oppmerksomheten bort fra Jesus, og prioriterer ned evangelieforkynnelsen til fordel for det vi brenner for selv. Så fronter vi noe attraktivt, noe eller noen som «trekker folk», noe som er samfunnsaktuelt eller som menneskelig sett er engasjerende.
I all vår velmente karismatiske iver, må vi også vokte oss for ikke å ta regien på vegne av Gud.
Dersom det evangeliet Bibelen formidler blir gjort til noe sekundært eller til en (gjerne ønsket) bivirkning av våre attraktive tiltak, står vi i fare for å sette nådebudskapet og Den hellige ånds kraft til side. Troens sentrum og Jesu nåde blir da kun et bakteppe for det som foregår på våre scener der vi selv, våre kampsaker og våre opplevelser kan komme til å bli hovedsaken.
Det du vinner mennesker med, er det du vinner dem til, skriver Jared Wilson I boka «Gospeldriven Church». Vil vi vinne mennesker med sterke møter og åndelige opplevelser, omfavner de gjerne dette. Inviterer vi til kirkelig engasjement, vinner vi dem kanskje for kirken, men ikke nødvendigvis for evangeliet.
Først når vi forkynner evangeliet om Jesu frigjørende nåde og evangeliets livsforvandlende kraft, vinner vi mennesker for Jesus – og da utløses også engasjementet for annet som er viktig i Guds rike.
En Jesus som griper inn i våre liv
Først når evangeliet løftes opp fra sin dogmatiske og historiske bundethet og forkynnes som noe som også angår vårt forhold til Jesus i dag, yter vi evangeliet rett. Evangeliet er ikke bare historie, men det handler egentlig om en guddommelig inngripen i menneskers liv.
Dersom vi bare griper til terapeutiske ord og virkemidler for å hjelpe mennesker med livene sine, tror vi dette like gjerne bli en hindring for denne guddommelige inngripen – som en hjelp til virkelig å erfare Jesu frigjørende nåde og Åndens kraft.
I all vår velmente karismatiske iver, må vi også vokte oss for ikke å ta regien på vegne av Gud. Det er jo kun Ånden – og ikke vi selv – som gjør budskapet om Jesus virkekraftig. Forsøker vi å etterligne denne virkekraften, misbruker vi evangeliet og bedrar mennesker vi ønsker å formidle evangeliet til.
Evangeliet er mer enn et bakteppe!
Vår hensikt med det vi har skrevet er å vekke oss alle opp fra en type «selvfølgelighet». Denne kan handle om at en ikke kan se at det vi er opptatt med i alt vårt velmente og gode kristne arbeid, kan være problematisk på noen som helst måte.
Vi er også klar over at noen kan oppleve at vi angriper deres tro, teologi og tjeneste med det vi holder fram. Det er overhodet ikke hensikten! Her rammes vi nemlig alle sammen.
Selv stiller vi oss i fremste rekke blant dem som har behov for å vekkes opp! Saken er at vi må alle bevisstgjøres på nytt, igjen og igjen, om at vi stadig står i fare for å skyve evangeliet om Guds nådegjerning og Ordets egen virkekraft ut på sidelinjen.
Skal evangeliet bli mer enn et bakteppe for alt det vi holder på med, er vårt innspill en utfordring til alle kristne i alle sammenhenger. Menighetsledere, forkynnere, prester og pastorer har et spesielt ansvar. La oss derfor sammen søke inn i evangeliets mysterium og la det fornye eget liv, fellesskapets liv og hele vår kirkes liv.