Når fortapelsen forsvinner fra Joh 3,16

Generalsekretær Øyvind Haraldseid i Bibelselskapet fortjener takk for at han i Dagen 11. november gir en respons til min artikkel 9. november. Der kritiserte jeg den foreslåtte endringen i formuleringen av Joh 3,16. Hans innlegg vitner om vilje til åpen meningsutveksling. Men hvorfor foreligger ikke hele de nye forslaget til oversettelse av NT tilgjengelig for alle på nettet?

Når «Den lille bibel» omskrives

Haraldseid forsvarer endringen av Joh 3,16. Men jeg synes ikke at han har imøtegått mine innvendinger. Han skriver: «Den nye ordlyden i Joh 3,16 fjerner ikke fortapelsen, men samsvarer med Jon Kvalbeins anliggende: Uten Jesu frelse er mennesket redningsløst fortapt.» Dette er misvisende. Alle kan se at «gå fortapt» er blitt erstattet med «gå til grunne». Og den nye ordlyden er ikke i samsvar med «mitt anliggende», tvert imot.

Ny bibeloversettelse: Fortapelsen fjernes ikke fra «Den lille bibel»

Formuleringen av Joh 3,16 er svært viktig. «Den lille bibel» er et konsentrert uttrykk for det sentrale i det bibelske budskapet. Dette er det eneste verset i kirkens begravelsesritual som viser at det dreier seg om to utganger på livet.

At biskop Kari Veiteberg vil fjerne verset fra ritualet, og andre liberale prester hopper over det, viser at det er sterke krefter i kirken som ønsker at denne læren ikke skal komme til uttrykk. «Jeg er veldig glad for at vi nå ikke lenger skal gå fortapt.» Bjørn Eidsvåg gir nok her uttrykk for hva mange tenker og føler. Men dette kan ikke sette Bibelens ord til side.

Haraldseid skriver: «Profesjonaliteten i Oversettelsesutvalget tillater ikke at revisjonsarbeidet skal være skjulte partsinnlegg i teologiske debatter.» Dette lyder positivt. Men verken teologiske forskere eller akademiske institusjoner fungerer uavhengig av samtidens åndsklima. På kort tid er den bibelske læren om at samliv mellom to av samme kjønn er synd og i strid med Guds bud, blitt endret slik at dette nå blir velsignet i Den norske kirke.

Ingen kan med rette hevde at dette er et teologisk forskningsresultat. I en folkekirke som anser alle døpte som likeverdige medlemmer uansett hva de tror, er det ikke overraskende at et skille etter døden mellom frelste og fortapte ikke lenger kan aksepteres.

At dette får følger for hvordan man ønsker å formulere Joh 3,16, er forståelig. Men kan det ikke her nettopp dreie seg om et «skjult partsinnlegg» i den teologiske debatten?

Jeg må spørre Haraldseid: Hvorfor er det så viktig for ham at «gå fortapt» endres til «gå til grunne» i Joh 3,16, dersom han ønsker å fastholde Bibelens lære om fortapelsen? Er det en indre motsetning i det som Johannes selv skriver? Hvorfor vil han godta at det motsatte av evig liv i Joh 3,16 er «gå til grunne», mens det motsatte av evig liv i vers 36 er «Guds vrede blir over ham»?

I Åp 6,15f skildrer Johannes de siste tider og hvordan mennesker vil gjemme seg for Gud. «De sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?»

I Åpenbaringen finner vi et bildespråk som vi ikke må overtolke. Når kunstnere til tider har utstyrt helvetet med torturinstrumenter og ildovner, må vi ikke bli bundet av slike visuelle fremstillinger. Men her dreier det seg om mennesker som trygler om å få gå til grunne fordi de vil unngå Guds vrede. Fortapelse er noe annet enn utslettelse.

I min artikkel i Dagen 9. november viste jeg til at Jesus selv bruker sterke bilder for å beskrive fortapelsen som en forferdelig erfaring (Luk 16,23f; 13,28; Mark 9,48; Matt 25,41; Åp 20,10). I den teologiske debatten hører vi ofte: Vi kan ha ulike meninger, men troen på Jesus forener oss. Men troen på Bibelens Jesus må innebære at vi har tillit til det som Jesus har sagt.

I Luk 16 skildrer Jesus dødsriket som et pinefullt sted, der det er et uoverkommelig svelg mellom mannen som går fortapt, og Lasarus som opplever Guds frelse. Jesu budskap er tydelig. Hvis mennesker ikke vil omvende seg ved å høre «Moses og profetene», er de redningsløst fortapt.

Intet i Jesu forkynnelse tyder på at det dreier seg om å «gå til grunne». Dette uttrykket vil i dag bli forstått slik at mennesket blir utslettet og ikke lenger eksisterer (annihilasjon). Dette samsvarer med det ateister og sekulære humanister tror: Med døden er alt slutt. Om noen liberale teologer vil fastholde at det finnes en dom, men at gudsfornektere ikke risikerer noe annet enn å gå til grunne, vil de neppe bli urolige over et slikt fremtidsperspektiv.

Den nye oversettelsen undergraver alvoret i trosbekjennelsens ord om at Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde.

Nå er det ikke underlig at Bibelens lære om fortapelsen utløser sterke følelser i oss. Ingen liker tanken på at en selv eller nære slektninger og venner kan gå fortapt. Men ingen har opplevd fortapelsens gru sterkere enn Jesus selv. Han var villig til å tre inn i vår verden og bære straffen for våre synder for å åpne veien for oss inn til evig liv med seg.

I Bibelen står det at Jesus gråt over Jerusalem som ikke kjente sin besøkelsestid (Luk 19,41f). I Luk 13,34 kommer Jesu fortvilelse til uttrykk: «Jerusalem! Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som blir sendt til deg. Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under sine vinger. Men dere ville ikke.»

Ingen bør være forkynner som ikke kjenner fortvilelsen over dem som går fortapt fordi de ikke vil ta imot Jesus som sin frelser.

Jesus ble korsfestet i Jerusalem. Han gikk i døden under Guds vrede. Han tok vår straff over synden, for at hver den som tror på ham, skal slippe denne straffen og få et evig liv sammen med Frelseren. Denne frelsen er tilgjengelig for alle! Dette nådebudskapet må aldri forstumme!

I Joh 3,16 er frelsens budskap omtalt sammen med alternativet. En kirke som skjuler eller unnlater å forkynne fortapelsen som reell mulighet, fremmer åndelig søvn, likegyldighet og frafall. Bibelselskapet må ikke støtte opp om en slik utvikling.